Det skjer vel ikke meg?

3 års kontroll

18. oktober 2013 Så var det på nytt tid for en Oslo-tur og denne gangen stor kontroll. Vi dro hele familien denne gangen også. Grunnen til det er at jeg veldig gjerne ville vise fram Benjamin til legene og sykepleierne. Jeg føler jo at han er mitt ”trofé” som virkelig beviser at jeg har vunnet kampen mot sykdommen. Han er min perfekte lille premie.

Så vi dro i god tid, for å slippe å måtte stresse.

Vi satte oss til rette i venterommet etter å ha sagt fra at vi hadde kommet. Som vanlig så kom vi inn litt før tiden, ingen ventetid denne gangen heller. Gro, den trofaste sykepleieren ble veldig sjarmert av Benjamin, som smilte som en sol så fort hun snakket til han.

Så denne gangen ble hele familien med inn til legen.

Denne gangen var det enda en ny kvinnelig lege, som også ble sjarmert av ”mini-me”. Vi pratet litt først, hun fortalte at alt så veldig bra ut på både bilder og prøver. Hun lurte på om jeg hadde noen plager, hvilket jeg ikke har.

Så var det undersøkelser igjen da, klemming og kjenning både her og der. Alt kjentes normalt ut, så da var hun veldig fornøyd.

Så da var det bare å sette opp time for en liten kontroll igjen om et halvt år, og storkontroll igjen om ett år.

Deretter satte vi kursen hjemover igjen, og var hjemme til samme tid som jeg bruker å være hjemme igjen fra jobb..

Testing før 3 års kontroll

Så nærmet det seg 3 år siden jeg fikk cellegiftkuren, og det nærmet seg tid for storkontroll. Først måtte jeg en tur til Oslo for å ta prøver og bilder. Det skjedde 25. september.

Siden jeg skulle ta bildene klokken 18 på kvelden, men laboratoriet hvor jeg skulle ta bildene stengte klokken 15, så ble det en lang dag. Vi bestemte oss for å dra hele familien og besøke vår nevø Tom-Erik og hans Sigrun i samme slengen. De bor jo kun et par minutter unna Ullevål sykehus også, så det passet bra. Så vi dro hele familien på sykehuset først for å ta prøver. Det var ganske fort gjort, så da satte vi kursen til Tom-Erik. Det var såpass lenge siden vi hadde truffet dem at Benjamin var bare 2 uker gammel sist. Så han hadde vokst en del siden sist de så han.

De disket opp med middag og greier, og Benjamin ble veldig fascinert av fuglene de hadde. Arne ble også veldig nysgjerrig på disse, men holdt seg klokelig litt på avstand. Renate, Benjamin og Arne ble igjen hos Tom-Erik mens jeg dro opp igjen til sykehuset for å føye noen aktbilder til porteføljen min.

Først skulle jeg på MR, og kom så å si rett inn som vanlig. Og endelig, etter gud vet hvor mange sånne undersøkelser, så fant jeg en teknikk som fungerte når jeg skulle holde pusten slik at jeg slapp å holde på å dø før jeg kunne puste igjen. Så var det en etasje opp for å ta røntgen av lungene før jeg var ferdig for dagen.

Så var det innom å hente resten av familien og sette kursen hjem til Farsbo..

To og et halvt års kontroll

Tiden har bare flydd her, så det har blitt så som så med oppdateringer. Så da får vi ta en kort oppsummering av det siste året her.

I april var jeg til ”mellomkontroll” på sykehuset på Elverum. Det var første gangen min på mitt lokale sykehus i forbindelse med denne sykdommen. Så da var det bare å lete seg frem til blodprøvelaboratoriet først for å få tynt ut en skvett. Det gikk greit det, så da var det å finne rett avdeling inne i gangene for å få tatt en prat med legen.

Legen spurte meg litt ut om hvorfor jeg ikke var operert der og greier, virket nesten litt snurt. Men når jeg forklarte han at jeg bodde i Oslo når jeg ble syk, så tødde han opp. Så var det litt stripping, før han skulle undersøke om alt var i orden.

Han fant ikke noe unormalt, men kommenterte at operasjonsarret var så langt opp. Jeg forklarte han at det var for at arret skulle skjules av strikken på Speedo’n når jeg gikk på stranda og når jeg var på modelloppdrag. Jeg regnet med at han skjønte at det ikke var noe ønske jeg hadde kommet med om hvor jeg ville ha arret?

Han tok i tillegg en ultralyd av min gjenværende familiejuvel, det var noe han alltid gjorde på sånne undersøkelser sa han. Han var den første som gjorde det etter operasjonen. Men oppsummeringen hans var at alt var bra, så da var jeg fornøyd..

2 års kontroll

Denne oppdateringen kommer litt sent, men det har sine årsaker som jeg kommer tilbake til.
Men den 19. Oktober skulle jeg på 2 års kontroll, og denne gangen skulle også Renate være med siden vi hadde termin 23.oktober. Vi fant ut at det var tryggere at hun var med hvis det skulle skje noe når jeg var i Oslo, for det finnes jo ett og annet sykehus i Oslo også hvis det skulle bli en fødsel på turen.

Vi ankom sykehuset i siste liten, var innom resepsjonen så jeg fikk sagt fra at jeg hadde kommet og fikk en bekreftelse på at jeg hadde vært der så jeg kunne sende reiseregning og få igjen noen kronasjer som vanlig.
Så gikk ferden innover i gangen og til venterommet, hvor Renate fikk veltet seg ned i en sofa og løftet opp beina. Etter et par minutter kom min ”faste” sykepleier Gro Fra Trysil.
Hun geleidet meg inn til legen, og vi pratet litt om løst og fast før hun gikk for å hente legen.
Og denne gangen fikk jeg en hyggelig overraskelse. For legen som kom inn var samme damen jeg var hos på første kontrollen etter jeg ble operert for over to år siden. Det var hun som undersøkte meg i januar 2011, et halvt år etter operasjonen. Det er første gangen jeg har sett samme legen to ganger.
Det burde kanskje gjort undersøkelsen av den gjenlevende gullfisken litt enklere, men neida, jeg fikk den samme kleine følelsen og lå rolig og stirret i taket mens hun undersøkte.
Men hun fant ikke noe feil, og kommenterte at arret så mye bedre ut en sist hun så det. Så sjekket hun som alle andre armhuler, lyske, lyttet på lunger osv før undersøkelsen var ferdig. Hun syntes alt så veldig bra ut, så da satte vi oss for å prate litt.

Jeg nevnte for henne at jeg har en tendens til å gå helt tom for krefter når jeg driver med noe fysisk, og at jeg derfor hadde tatt en hormonprøve for et par måneder siden i tillegg til bildene for noen dager siden for å kartlegge om jeg kanskje har noen mangler. Hun fant ikke resultatene av disse prøvene men lovde meg å ringe så snart de dukket opp.
Når det gjaldt bildene så var de som vanlig kledelige og feilfrie.
Så alt i alt var legen veldig fornøyd med fremgangen og utsiktene framover.
Så snakket vi litt om videre kontroller. Nå som det har gått 2 år, så trenger jeg ikke så ofte kontroller lengre. Og jeg trenger ikke ta bilder hver gang lengre heller, så neste kontroll skal jeg ta på sykehuset på Elverum om 6 måneder, før jeg skal tilbake til Oslo på 3 års kontroll.
Så var denne visitten også over, og legen og sykepleieren ønsket oss lykke til med fødsel før vi satte kursen ut til bilen for å komme oss hjem til Flisa.
Vi hadde ikke forlatt parkeringsplassen engang før telefonen ringte, og legen var på tråden. Hun hadde funnet resultatene av hormonprøvene, og de var litt lave for friske folk, men fortsatt innenfor normalen. For de som har fjernet en testikkel, var det helt normalt. Så derfor er det ingen grunn til å begynne på noen hormonkur med de komplikasjoner det ville medført. Det var enda godt.
Normalt sett ville oppdateringen sluttet her, men denne gangen må jeg ha med litt gladnyheter også.
Vi kom hjem fra Oslo utpå kveldingen fredag 19. oktober, og Renate hadde litt vondt i ryggen, så hun gikk å la seg tidlig. Jeg satt oppe og tittet litt på idiotboksen før også jeg tok kvelden.
Litt over klokken 4 våknet jeg av at Renate pratet med noen. Jeg ble lettere overrasket, og spratt opp for å se hvem det var. Det viste seg at hun snakket med fødeavdelingen. Når hun var ferdig i telefonen fortalte hun at ambulansen var på vei for å frakte henne på sykehuset. Jeg sa at jeg kunne da kjøre, men fikk beskjed om at hun måtte fraktes i ambulanse fordi hun måtte ligge for hun hadde blødd en del. Da våknet jeg i hvertfall, og fikk på meg klærne i en fei. Renate var allerede påkledd.
Like etterpå kom ambulansen og de geleidet henne inn og dro av gårde. Jeg måtte ta ut noen hjul som lå i bilen før jeg kunne dra etter. Når jeg hadde fått dem inn i garasjen satte jeg av gårde etter ambulansen. Jeg regnet med at jeg ikke kom til å se noe mer til den, men når jeg kom ut på Haslemostrekka så jeg lys i andre ende, cirka 8 km foran meg. Cirka 5 kilometer etter strekka lå jeg rett bak ambulansen, og det overrasket meg litt siden jeg trodde de ville stå på litt. Men jeg så ingen grunn til å komme frem før ambulansen, så jeg la meg pent og pyntelig bak dem de siste milene til sykehuset.
Etter en undersøkelse så fant de ut at alt var i orden, men at det nok var noe på gang. Siden det var rolig på fødeavdelingen kunne vi få et rom mens vi ventet på at det satte i gang skikkelig, selv om det nok var mange timer enda til knotten kom. Vi slo til på tilbudet, og så ingen grunn til å dra hjem for å opp igjen om noen få timer. Så fra klokken 7 på morgenen og til utpå dagen prøvde vi å få oss litt søvn, men det var ikke lett for min del i en stol og for Renate sin del med rier med ujevne mellomrom.
Utpå dagen skulle legen undersøke Renate for å forsikre at alt var helt i orden. Det var det heldigvis, og noen timer senere satte fødselen i gang. Og klokken 00.54 ble vi foreldre til en fantastisk liten knott på 2950gram og 48cm!!
Benjamin var kommet til verden og inn i våre liv for alltid, og jeg kan trygt si det var det største jeg har opplevd. Å kunne elske noen så mye fra man så det lille hårete hodet trodde jeg ikke var mulig.
Etter noen minutter fikk jeg han i armene mine og lovet han at jeg skulle ta vare på han hele livet, og det er et løfte jeg skal holde så lenge det er liv i meg.
Vi sendte meldinger til besteforeldre, oldeforeldre, tanter og onkler kort tid etter han var født, så de skulle vite at en ny tidsregning var begynt. Akkurat da tok jeg meg selv i å tenke på pappa’n min, og hvor sårt det var at han ikke fikk oppleve å bli bestefar. Han hadde vært verdens beste bestefar.

Nå er Benjamin snart 8 uker, har snart doblet vekten sin og blitt 7cm lengre. Jeg har begynt på min pappaperm, og skal være hjemme hver onsdag i 60 uker. Det blir veldig bra å få litt tid med den lille knotten, og godt for Renate å komme ut i jobb litt igjen. Jeg vet hun har savnet det.
Så nå er lykken komplett her i huset. Jeg har en perfekt kone, en perfekt sønn, en perfekt hund, et perfekt hus som min far bygget og en jobb jeg stortrives i.
God jul alle sammen.

Det nærmer seg 2 års kontroll.

14. august hadde jeg på ny time på sykehuset for å ta en masse prøver. Jeg nevnte for legen på sist kontroll at jeg synes jeg er mye slappere nå enn jeg har vært, så hun ville gjerne at vi skulle ta noen hormonprøver og en del annet i god tid før toårskontrollen for å sjekke om alt er normalt.
Jeg har hatt en litt merkelig utholdenhet de siste månedene, jeg har kunnet jobbe helt som vanlig over lengre tid, og så plutselig har det vært som å slå over en bryter og så har jeg vært helt ”tom”, såpass at jeg bare har måttet sette meg nedpå. Når jeg så har slappet av 5-10 minutter har jeg kunnet fortsette å jobbe. Rare greier, men det er kanskje naturlig siden jeg også er litt rar?
Uansett er det greit å få sjekket det ut, så det ikke er noe feil, og jeg kan jo trenge mest mulig energi når Knotten kommer hvis han er like livat utenfor magen som han er inni.

Så 14. august var det noen timer på sykehuset igjen for å ta prøver, ikke i ”hue og ræva”, men de fleste andre steder.

Før storkontrollen må jeg også oppdatere bildeporteføljen min, så 8. oktober hadde jeg på nytt time hos modellfotografen på Ullevål for mye MR- bilder. Det nye denne gangen var at jeg faktisk hadde time på dagtid, så det ble nok ikke noen ”dirty” bilder denne gangen heller.
Det var faktisk 3 stykker på jobb der, så det gikk veldig fort og greit hele greia. De hadde til og med fått noen skjorter som var tilnærmet voksenstørrelse, så jeg så ikke fullt så stappet ut som jeg vanligvis gjør på disse bildene.
Etter en stund med bildetaking og skurrende P4 på fullt volum i hodetelefonene, var det bare å få på seg igjen fillene. Da var det bare å innom for å få tatt noen blodprøver før jeg var ferdig for dagen. Det var for så vidt også litt nytt at jeg ikke skulle ta blodprøvene samme dag som kontrollen. Men det er jo mye bedre å ta blodprøvene på forhånd, slik at legene har fått prøvesvarene til jeg skal kontrolleres. Da slipper jeg å vente flere dager etter kontrollen før jeg får vite hvordan det ser ut.
Så nå er det bare å vente til 19. oktober og inn for den store kontrollen. Jeg har også hatt veldig mye fantomsmerter i det siste, så jeg tenkte jeg skulle høre med legen på kontrollen om det er vanlig at det er fantomsmerter flere ganger om dagen så lenge etterpå. Det kjennes jo nesten ut som om noen sparker meg ”der nede på pannen”, og det henger i 5-10 minutter hver gang, så det er ikke akkurat behagelig. Men når jeg kommer med noen rare lyder av og til, eller blir stående i en litt rar stilling slik at Renate lurer på hva det er, så lyver jeg jo ikke når jeg sier at det ikke er noen ting, for det ER jo faktisk ingenting der det er vondt.

Ny runde Juni 2012

For at jeg ikke skulle bli forsinket med neste sjekk, fikk jeg heller en ny sjekk i slutten av juni, før ferien. Jeg fikk også en time hos fastlegen dagen før kontrollen, så det skulle bli et par dager med det norske helsevesen igjen.
Noen dager før jeg skulle til fastlegen fikk jeg også innkalling til MR, og denne gangen fikk jeg time kvelden før jeg skulle være der igjen på kontroll, så da ble det to kjappe turer til Ullevål på et halvt døgn.

Så den 28. startet jeg dagen med en tur til fastlegen. Som vanlig begynte besøket med blodprøve og veiing. Vekten var på omtrent det samme (og det samme som de siste 5 årene).
Så bar det inn til legen for en prat igjen. Blodprøven viste et langtidsblodsukker på 7,2 hvilket ikke er så ille, og en klar nedgang fra de nesten 9 jeg begynte på. Så det er klart at tablettene hjelper. Men siden jeg har høyere blodsukker på morgenen enn resten av dagen, så fikk jeg beskjed om å ta to tabletter på kvelden. Blodsukkeret på dagen er greit, for det ligger nå på 6-7. Men på morgenen så ligger det ofte opp mot 8. Og det bør ned mot 6.
Med så høyt blodsukker som jeg har hatt, så er det jo egentlig rart jeg ikke er MYE søtere enn jeg er?
Så jeg fikk beskjed om å fortsette det jeg driver med, og gjerne spise enda flere måltider hver dag.

Så bar det videre til jobb, hvor jeg var rundt halv 11, så det ble en litt amputert dag. Men dagen min var jo ikke ferdig når jeg var ferdig på jobb. For når jeg var ferdig på jobb for dagen var det bare å sette kursen mot Oslo og Ullevål for ny fotosession. Så jeg vannkjemmet panneluggen og la i vei.
Jeg var tidlig ute, så jeg stresset ikke men møtte opp i bygg 6 for MR 20 minutter før timen klokken 19. Og det var ikke dumt, for kvart på så ble jeg jammen ropt opp og fikk komme inn. En hyggelig dame forklarte hva jeg skulle gjennom, og lurte på om jeg hadde vært med på dette før. Så jeg fortalte henne som sant var at jeg hadde vært gjennom flere MR- undersøkelser enn jeg klarte å huske de siste par årene. Jeg ble litt overrasket over at hun ikke kommenterte at jeg var fin på håret etter vannkjemmingen min, men sa ingenting.
Så jeg fikk en sprøyte i låret med et eller annet som skulle få tarmene til å slappe av slik at bildene ble bedre. Undersøkelsen gikk litt lettere nå enn forrige gang, siden jeg ikke var stresset denne gangen. Så jeg klarte å holde pusten lenge nok nå til at hun fikk tatt de bildene hun trengte.
På grunn av at jeg kom inn så tidlig så var jeg ferdig allerede kvart over sju og satte kursen hjem til Flisa, til Renate, Arne og til den lille sneipen i magen.

På morgenen dagen etter var det bare å fyre opp Golfen igjen å på nytt sette kursen mot Ullevål, ni timer etter jeg kom hjem derfra.
Jeg møtte opp i god tid før jeg hadde time hos legen, og tok de prøvene jeg skulle ta, før jeg satte meg til å vente. Som vanlig var det ingen forsinkelser, jeg ble ropt opp til nøyaktig riktig klokkeslett.
Jeg vil skyte inn litt skryt her, for jeg har enda til gode å bli sittende å vente ved kontroll eller lignende, de er ALLTID presis. Det setter jeg veldig pris på, for jeg liker ikke sykehus, og å sitte der å vente i tillegg er enda verre.
Denne gangen var det ikke den vanlige sykepleieren som kom og hentet meg, for hun hadde fri. Det var litt uvant, for hun er den eneste som har vært der hver gang jeg har vært på kontroll. Men hun nye var også veldig hyggelig, så jeg regnet med det gikk bra.
Også denne gangen var det en ny kvinnelig lege, jeg begynner å lure på hvor mange leger det egentlig er der, siden jeg ikke har hatt den samme to ganger. Også hun var veldig hyggelig, og fikk se 3D ultralydbilde av junior før vi satte i gang.
Hun undersøkte alt hun skulle og spurte igjen om jeg hadde merket noe til bivirkninger.
Når hun var ferdig med alle undersøkelser og hadde fått klådd litt på familiejuvelen hun også, så var det å få på seg igjen fillene og sette kursen hjemover.
Men før jeg dro ble vi enig om at de skulle kontakte meg hvis de fant noe på prøvene, så hvis jeg ikke hørte noe så er fortsatt alt i skjønneste orden.
Hun sa også at neste kontroll ville være 2-årskontrollen, men at jeg måtte inn i god tid før den for å ta noen flere prøver. Så da blir det en tur innover i slutten av august, omtrent på toårsdagen for operasjonen og så storkontroll i oktober.
Det har nå gått snart to uker etter jeg var der, og jeg har enda ikke hørt noe, så da gikk det bra denne gangen også gitt.

Kontroll 15. mars 2012

Så kom dagen det var på tide å komme seg en tur til Ullevål for kontroll igjen. Jeg dro i god tid, og rakk en tur innom Leaseplan for å hilse på gamle kollegaer. Det er alltid like koselig.
Men så kom tiden at jeg satte kursen mot Ullevål. Som vanlig så brukte jeg litt tid på å finne en parkeringsplass hvor jeg er mest mulig sikker på at bilen får stå i fred. Jeg vil jo ikke ha noen parkeringsbulker når jeg kommer ut igjen.

Først gikk jeg innom lab’en og tappet en skvett med blod som de kunne sjekke ut.
Så var det bare å sette seg å vente litt til jeg ble ropt opp. Som vanlig så var de temmelig presise, og den samme sykepleieren som vanlig kom og hentet meg. Og hun var like blid og trivelig som hun alltid er.
Som vanlig tok hun meg med inn på et undersøkelsesrom, hvor hun noterte litt og spurte om jeg hadde vært på MR. Når jeg fortalte henne om brevet jeg hadde fått ble hun temmelig hissig for å si det pent. Hun skulle ordne opp i det, og få meg inn før timen jeg hadde fått i hvertfall. Hun hadde noen som skyldte henne noen tjenester, så hun skulle nok få meg inn. Og jeg trodde på henne med en gang. Men jeg måtte regne med at det ble CT i stedet for MR da. De stengte ned MR-maskinen i perioder for å spare penger, for så å måtte ha den i drift på overtid som kostet dobbelt så mye. Det er en logikk som verken hun eller jeg skjønte noe av, men det er vel noen høye herrer som synes det er lurt?

Så var det å vente på legen. Også denne dagen var det en kvinnelig lege, men vrien denne gangen var at hun hadde med seg en legestudent i tillegg. Hun spurte meg ut litt, og om jeg hadde merket noen nye bivirkninger. Hun lurte på om jeg hadde hatt noe øresus blant annet. Det hadde jeg ikke, så det var bra.
Hun spurte så om det var noe jeg lurte på. Jeg nevnte så det med brevet fra Rikshospitalet, og hun lovet å ta tak i det. Så fortalte jeg henne at jeg antakeligvis visste svaret uten brevet også, siden vi var 12 uker på vei allerede.
Hun ble veldig glad for det og gratulerte så mye. Det gjorde godt å se at de også ble glad. Det høres kanskje litt dumt ut, men det var veldig godt å se at de også ble oppriktig glad.
Så var det tiden for undersøkelse igjen da. Som vanlig så var det bare å begynne med ”lettelse i antrekk”, og sette seg på benken. Så ble det banket og lyttet litt både her og der mens jeg pustet dypt. Hun fant ikke noe feil, og til slutt var det tid for å legge seg ned så hun fikk sjekke ut ”godsakene” også. Det var bare å dra ned og vise fram det. Hun kjente over det hun skulle og fant ikke noe feil der heller. Men jeg ble litt satt ut når studenten spurte om ikke han kunne få kjenne også. Javisst sa jeg, ikke noe problem. Samtidig tok jeg meg selv i å tenke ”hva blir det neste gang? En hel klasse med studenter?”
Så var undersøkelsen over for denne gang også, så jeg fikk på meg igjen klærne, og fikk ny time i slutten av Juni. De skulle ta kontakt hvis de fant noe på blodprøvene som vanlig.

Forsinket CT
En uke etter jeg hadde vært der, ringte sykepleieren og sa at hun hadde ordnet time til CT for meg uka etter, den 28/3. Det var samme dag som jeg skulle til fastlegen igjen, så det ble en dag med det norske helsevesenet.

Hos fastlegen på morgenen tok jeg blodprøve og fikk med meg resept på Metformin- tabletter. Kroppen min produserer visstnok insulin, men jobber så mot insulinen. Så disse tablettene skal gjøre så kroppen er mottakelig for insulinet, som igjen gjør at blodsukkeret går ned.

Så gikk turen inn til Oslo, for å få tatt noen bilder. Siden det var CT denne gangen måtte jeg få litt kontrastvæske, og måtte derfor drikke en liter vann siste timen før ”foto-session”.
Det gikk helt fint det, og så var det bare å komme seg opp i senga og få veneflon som de skulle sende inn kontrastvæsken gjennom.
Når jeg fikk væsken inn fikk jeg skikkelig metallsmak i munnen, og det prikket skikkelig i leppene. Det ble også skikkelig varmt i magen og underlivet, omtrent som å pisse i buksa, men det gikk faktisk bra.

Så var det over for denne gang også, og alt ser fortsatt veldig bra ut.

Nytt år nye muligheter

Julen kom og gikk, og som vanlig var det veldig koselig med besøk på Farsbo, og masse god mat og drikke. Men både jeg og Renate jobbet hele julen, så det ble ikke så mye avslapping. Besøket vårt dro igjen 2. juledag siden de også skulle jobbe.
Så var det plutselig 2012, et nytt år med nye muligheter. Vi satset på at dette året skulle bli enda bedre enn 2011, som var et bra år for oss med nye jobber til begge og giftemål.

Ukene fløy unna i et imponerende tempo, med masse jobbing for oss begge.
Brevet med prøvesvarene fra Andrologisk avdeling kom omsider, men når jeg leste gjennom det så viste det seg at det var resultatene fra FØR operasjonen de hadde sendt en gang til. Det fortalte jo ikke så mye nytt akkurat.
Jeg forsøkte å ringe både Ullevål og Rikshospitalet, og begge skulle se på det og få sendt riktige resultater. Men tiden gikk og til slutt begynte det å nærme seg såpass mye at jeg skulle på kontroll igjen, at jeg gadd ikke mase mer, men bestemte meg for å ta det på kontrollen 15. mars.

I mellomtiden hadde jeg jo fått meg ny fastlege når jeg flyttet oppover, og han satte opp en time for oppfølging og gjennomgang av journalen min. Han hadde noen bekymringer når det gjaldt blodsukkeret mitt, så han ville jeg skulle komme igjen uken etter for å ta noen prøver.

Når jeg kom tilbake og fikk tatt blodprøvene, fortalte han meg at jeg hadde så høye blodsukkerverdier at jeg hadde diabetes type 2. Jeg måtte få meg blodsukkermåleutstyr, og begynne å gjøre noe for å få blodsukkernivåene ned igjen.
Han skrev ut resept på blodsukkermåler, og sendte meg på apoteket hvor jeg fikk opplæring i å bruke det, og ny time til kontroll igjen to uker senere.

En dag et par uker før jeg skulle på kontroll i Oslo, kom Renate og satte seg på fanget mitt. Hun hentet fram noe fra bak ryggen sin, det viste seg å være en graviditetstest. På den sto det at vi var gravide!!!! Det var veldig gode nyheter og betydde at jeg ikke trengte brevet fra Rikshospitalet for å få bekreftet at det var liv i påsan for å si det sånn. Allerede lovet dette bra for året 2012.

Uken før jeg skulle på kontroll i Oslo fikk jeg et brev fra Ullevål. Jeg visste jo at jeg skulle ha ny MR før kontrollen, og regnet med at det var beskjed om når jeg skulle inn. Og det var det jo for så vidt, men jeg ble jo litt overrasket når jeg så at datoen var 24. mai. Jeg skal jo ha det før kontrollen, ikke to måneder etter. Men det sto at det var sendt kopi til legen min, så da tenkte jeg at de nok tok tak i dette, hvilket det skulle vise seg at de helt klart gjorde.

Det skulle skje enda mer spennende rett før jeg skulle på kontroll. Jeg fikk en telefon med spørsmål om jeg var interessert i en ny jobb. Jeg sa som sant var at jeg trivdes godt der jeg var, og ikke hadde noen planer om å bytte jobb, men at de selvsagt kunne komme med et tilbud, så skulle jeg se på det.
Tilbudet kom, og totalpakka med utfordrende jobb og betingelser var så bra at jeg takket ja. Så da sa jeg opp jobben på Kongsvinger til fordel for jobb på Hamar.

Ettårs kontroll 9. november 2011

Etter forrige kontroll har det skjedd ganske mye i vårt lille hjørne av verden.
Jeg og min kjære Renate giftet oss 22. august i sør-østerdal tingrett, etterfulgt av kirkeseremoni og en fantastisk fest 27. august. Dette var da på årsdagen for operasjonen min. Vi fikk samlet de fleste av våre kjære og nære, og storkoste oss hele helgen. De første gjestene kom fredag ettermiddag, og de siste dro søndag kveld.
Under talen ved middagen prøvde jeg å fortelle litt om hvor mye Renate betyr for meg, og hvor mye støtten hennes har betydd mens jeg har vært syk. Jeg trodde det skulle gå greit å prate om det, men der tok jeg skikkelig feil gitt. Jeg rakk å si et par setninger før det stokket seg helt, og tårene trillet. Så talen ble litt amputert, men jeg tror de fleste skjønte hva jeg mente.

Jeg har også begynt i ny jobb siden sist, jeg hadde mine siste uker hos Leaseplan i Oslo. Det var veldig rart å flytte ut fra hybelen jeg har bodd i de siste ti årene på Stabekk, og å ta farvel med mange gode kolleger i jobben hvor jeg har stortrivdes de siste 5 årene.
Men nå etter snart to måneder i ny jobb hos Møller Bil Kongsvinger, er det helt klart verdt det. Det er et veldig godt miljø der også, og det viktigste av alt er at jeg kommer hjem til mine kjære hver kveld. Det er veldig godt å dele seng med ”kjærringa” hver natt i stedet for en liten hybel i Oslo hele uka. Jeg får også gjort litt mer hjemme, siden jeg nå kan gjøre litt hver kveld i stedet for å måtte ta alt i løpet av helga. Det betyr at vi kan slappe av litt mer i helgene slik at man får ladet batteriene.

Renate har også fått seg en jobb. Hun jobber på Nille på stormarkedet på Flisa, og stortrives med det. Det er nok veldig godt å ha noe å gå til hver dag, i stedet for å bare gå hjemme. For selv om hundene er veldig godt selskap så er det greit å ha litt mer menneskelig kontakt også, i stedet for å stort sett bare se ”gubben” sin.
Jeg skrev hundene i flertall fordi vi har fått en liten krabat til her i huset. Arne er en Schapendoes-gutt på 7 måneder som vi fikk når han var 14 uker. I utgangspunktet fikk vi han bare på lån fra oppdretteren som holder til rett oppi veien her, men han har blitt her siden. Han er en liten vimsete ramp, som gjør det umulig å kjede seg her hjemme.

Når det så gjelder kontrollen, så måtte jeg denne gangen inn 2 uker før kontrollen for å ta røntgen av lungene og MR av magen og lysken. Jeg dro derfor innover mot Oslo etter jobb 25. oktober, siden jeg hadde time på Ullevål klokken 19.00.
Jeg var en liten tur innom Leaseplan når jeg kom til Oslo, siden jeg hadde litt tid til overs. Men tiden gikk veldig fort, og jeg fikk det veldig travelt med å rekke timen på Ullevål. Derfor ble det litt småjogging gjennom gangene fram til der jeg skulle ta MR. Når jeg kom fram sto de og ventet på meg. Det viste seg at det var på barneavdelingen, så trommelen var ikke akkurat stor. Jeg hørte at den tok i litt ekstra for å få trykket meg inni, men det positive var at han da slapp å be meg ligge rolig, siden jeg ikke hadde noe valg.
Så kom det vanskelige. For at han skulle få bra bilder måtte jeg holde pusten i opptil 30 sekunder om gangen. Det var ikke bare lett når jeg fortsatt var litt andpusten etter joggingen. Men det gikk da etter hvert. Etter cirka en time hadde han fått de bildene han skulle ha, og det var tid for å få av seg den vakre sykehus-skjorten som var cirka 10 størrelser for liten, og komme seg videre til røntgen.
Etter en enslig tur gjennom gangene uten å se en sjel kom jeg fram til røntgen, hvor jeg fikk knipset et par bilder.
Så bar turen hjem til Flisa, jeg var hjemme rundt klokken 23 på kvelden, så det var så å si rett i seng siden jeg var temmelig sliten.

Så gikk det to uker til før jeg igjen skulle til Oslo. Som vanlig så ble jeg litt rastløs og smånervøs de siste dagene før jeg skulle dra, og siste natta sov jeg litt dårlig.
Men når morgenen kom så kom jeg meg av gårde, og var fremme på Rikshospitalet klokken 9 på morgenen. Her skulle jeg møte på Andrologisk avdeling mellom 8 og halv 10 for et laguttak for svømmelaget mitt. Jeg fikk levert prøven under tvil, siden de ikke hadde fått noen henvisning fra legene på Ullevål. Jeg syntes det var litt rart siden jeg hadde fått innkalling direkte fra dem. Men jeg fikk i hvertfall levert prøven mot at jeg fikk med en konvolutt hvor legene på Ullevål måtte sende en henvisning tilbake til dem i.
Så var jeg ferdig der, og skulle ikke være på Ullevål til legen før halv tre, så jeg hadde noen timer å slå i hjel i Oslo før jeg skulle være der. Den tiden benyttet jeg til å besøke gamle kollegaer både på Møller Bil Skøyen og Leaseplan. Det var veldig hyggelig og gjorde at tiden gikk fort, og plutselig var det tid for en tur til Ullevål før jeg kunne hjem til mine kjære.

Jeg ankom sykehuset såpass tidlig at jeg rakk å ta blodprøvene før jeg skulle inn til legen, så var det unnagjort også. Så var det bare å sette seg å vente til det var min tur.
Men jeg hadde knapt rukket å sette meg før jeg ble ropt opp igjen, og ble fulgt inn på kontoret til legen.
Også denne gang var det en ny lege, denne gangen en mann. Han fortalte meg at de ikke hadde funnet noe galt på bildene, og at ting så bra ut. Så var det den vanlige undersøkelsen hvor han kjente på lymfeknuter og den gjenværende ”gullfisken”. Heller ikke der fant han noe feil, så da så alt bra ut.
Så var det bare å sette kursen hjemover og vente på at de hadde fått analysert både svømme- og blodprøver.

Etter cirka en uke så ringte de fra Andrologisk avdeling, og sa de fortsatt ikke hadde fått noen henvisning. Jeg ringte da Ullevål, og legen skjønte ikke noe av det siden han hadde sendt det samme dag. Men han skulle ta tak i det. Samtidig kunne han fortelle at alt så bra ut på prøvene, hormonnivåene har også bedre seg og var nå helt normale.

Så nå venter jeg bare på resultatet av sædprøvene, og er klar for neste kontroll 15. Mars 2012.

Kontroll 12. Juli 2011

De neste par månedene skjedde det litt av hvert. Det var veldig travelt på jobb, så ukene bare blåste forbi. Det ble masse kos i helgene med Renate og hundene, og masse jobbing i ukene så dagene ”alene” i Oslo gikk litt fortere.

Vi var oppover og besøkte min mor på Tynset en tur i påska, og det ble da prat om bryllup. Vi hadde jo bestemt oss for å gifte oss, men ville vente til ”vår” dato falt på en lørdag. Dette skjer ikke før 2015, så vi hadde bestemt oss for å vente til da. Men jeg har tenkt en del på det siden dette skjedde meg, og funnet ut at det ville være mye sikrere for Renate om noe skulle skje med meg hvis vi var gift. Hvis vi ikke er gift, så har ikke hun veldig mye rettigheter hvis noe skjer med meg.
Så det ble sådd et frø mens vi var på Tynset. Når vi så kom hjem pratet vi litt mer om det og fant ut at det var jo egentlig ikke noe å vente med. Det siste året hadde jo lært oss at man vet aldri hva som skjer, så man må utnytte den tiden man har. Vi kunne jo bare dra til byfogden på datoen vår, og ha bryllupsseremoni i kirken den nærmeste helgen. Vi diskuterte så litt om vi skulle ha det i år eller om det ble litt knapt med tid slik at vi måtte ta det til neste år.
Vi er jo enige om å ikke ha noe råflott bryllup til flere hundre tusen, så vi fant ut at vi skulle prøve å få det til i år. Sånn ble det til at på min fars bursdag så bestemte vi at vi skulle gjennomføre dette. Så fort vi fikk sjekket ut at det var ledig på lokalet, i kirka og hos byfogden så startet vi med planleggingen.
Nå er vi midt i Juli, og alt er på plass. Det eneste som gjenstår er å lage maten og pynte lokalet, resten har vi kontroll på. Seremonien i kirka er tilfeldigvis på årsdagen til operasjonen.

Vi har også fått oppleve litt trist i denne sommeren. Den store gode kosejenta vår, Shira, er ikke lengre hos oss. De siste ukene ble hun i stadig dårligere humør, hvilket tydet på at hun hadde mer vondt enn før. Hun har gått på smertestillende de siste tre årene på grunn av en forkalkning i ryggen, og vi hadde en mistanke om at denne hadde blitt verre. Stadig oftere fikk Mini (den andre hunden vår) skikkelig juling uten noe forvarsel, så vi bestilte time hos dyrlegen til henne. Vi forsøkte da å forberede oss på at vi kanskje måtte ta henne, siden hun begynte å bli en gammel dame. Og ganske riktig så sa dyrlegen at så lenge hun allerede gikk på smertestillende, så var det ikke så mye mer å få gjort for henne. Og siden vi ofte har nevøer, naboer og venner på besøk, så tok vi ikke sjansen på å ha henne lengre i frykt for at hun skulle bite noen. Hun hadde jo allerede bitt Renate, så da ble det til at dyrlegen ga Shira den siste sprøyten der. Det var trist, men det var nok det beste for Shira også, så slapp hun å ha det vondt.

Det har også skjedd noe bra, nemlig at jeg har fått meg jobb på Kongsvinger. Jeg ble oppringt og spurt om jeg kunne komme og ta en prat, og om jeg kunne tenke litt på om jeg ville jobbe som selger. Og under en uke senere hadde jeg skrevet kontrakt og sagt opp jobben i Oslo. Så fra 1. oktober blir jeg selger hos Møller Bil Kongsvinger. Det blir veldig spennende og noe helt nytt, og som en bonus, så kommer jeg hjem til mine kjære hver kveld.

Så til det jeg egentlig skriver om her, kontrollen.

Som vanlig når det nærmer seg kontroll ble jeg nok litt mer innesluttet, og tenkte mer og mer. Det blir bare sånn at man blir litt usikker, og tenker litt på at det er en liten sjanse for at de kan finne noe. Siden jeg ikke kjente noe før de fant det første gangen så er det jo ikke sikkert jeg kjenner noe hvis de finner noe på en kontroll heller. Men jeg har jo vært helt fin siden sist kontroll også, så jeg regner med de ikke finner noe denne gangen heller.
Denne gangen skulle jeg for første gang på kreftsenteret på Ullevål sykehus siden hele avdelingen jeg hadde vært hos på Radiumhospitalet var blitt flyttet dit. Jeg var ute i god tid, siden jeg regnet med å måtte lete litt, men fant ganske fort frem. Etter hvert ble det min tur, og jeg ble med inn til legen. Det var en ny lege denne gangen, og også denne gangen en kvinnelig en. Vi pratet litt om hvordan jeg hadde hatt det, og om hva som skulle skje ved ettårskontrollen etter cellegiften i november. Jeg fikk beskjed om å sette av dagen da, for da var det en del prøver og bilder som skulle tas, og jeg måtte også til rikshospitalet og levere en ny lagoppstilling av svømmelaget mitt for å sjekke om de er i form igjen.
Jeg fikk også beskjed om at vi ikke trengte å vente til jeg hadde vært på kontrollen med å begynne å prøve å få barn igjen. Vi kan gjøre det så fort det har gått et år etter cellegiften.
Så var det tid for den vanlige kontrollen, og blotting for nok en person.
Etter det var det innom for å ta en ny blodprøve, før jeg var ferdig for denne gang.

Så nå er det bare å vente tre måneder igjen, så er det storkontroll.

Første storsjekk 6 måneder etter 12. April 2011

Nå har det gått sånn cirka tre måneder siden jeg skrev her sist. Alt har vært som normalt i de siste månedene, og jeg har jobbet som vanlig. Det eneste jeg har merket er at jeg har vært mer sliten enn vanlig den siste tiden. Kreftene er heller ikke helt tilbake, for hver gang jeg forsøker å ta i skikkelig så gjør det bare vondt i leddene. Men det blir sikkert bedre etter hvert.

Jeg hadde time til kontroll på radiumhospitalet 12. April klokken 14.10, så jeg dro fra jobben rundt halv to og forberedte meg til en ettermiddag i sterile omgivelser. Denne gangen var det en større kontroll enn sist, så jeg var nok litt mer spent enn forrige gang.
Men jeg hadde jo ikke merket noe forandring på noe som helst, så jeg regnet med at det var bra denne gangen også.

Jeg var ute i god tid siden trafikken på ring 3 ikke hadde startet for fullt enda, så jeg parkerte bilen på et sted hvor den var trygg for parkeringsbulker og satte kursen ned i kjelleren til den vanlige avdelingen, hvor jeg meldte min ankomst og satte meg til å vente på venteværelset.

Etter hvert kom legen og hentet meg. Denne gangen var det en ny lege, og også denne gangen en kvinne. ”Jaja” tenkte jeg, det begynner å bli noen som har ”røsket meg i loddet” etter hvert på dette sykehuset nå.
Vi gikk inn på kontoret hennes, og begynte praten. Hun lurte på hvordan det sto til, og jeg sa som sant var at jeg har det veldig bra, og ikke har merket noe feil. Jeg nevnte at jeg synes jeg er mer sliten enn jeg var før. Hun sa at det kunne ha med hormoner å gjøre, og ikke var uvanlig etter fjerning av en testikkel. Hun kikket på skjermen for å se på resultatene for prøvene fra forrige kontroll, og sa at nivåene mine lå innenfor normalen, men helt nederst av det normale. Det normale hadde stort spenn, det gikk fra 9- 35, og jeg lå på 9,5 på testosteron. En del andre hormoner lå også helt nederst på ”normalen”, og det er mest sannsynlig grunnen til at jeg er mye sliten.
De kunne gjøre noe med det ved å sette meg på en hormonkur, men hun var ikke veldig lysten på det siden vi er interessert i å ha barn. For hvis jeg gikk på den kuren, så ville fabrikken legge ned produksjonen for å si det sånn. Da ville det ikke bli produsert noen svømmere så lenge jeg gikk på kuren, og ikke i 3-6 måneder etter det heller. Derfor ville hun heller at vi skulle følge med på nivåene, for de ville sannsynligvis bli litt høyere etter hvert. Jeg sa meg helt enig i det. Det er viktigere for oss å kunne få barn igjen, enn at jeg skal være i hypergod form. Vi kunne jo brukt de frosne svømmerne på Rikshospitalet, men legen hadde jo et godt poeng med at det er jo litt gøy å delta også når man skal lage barn.

Så var det den vanlige undersøkelsen hvor jeg som vanlig følte meg helt avkledd, mens legen tafset og pratet som om det var det mest naturlige i hele verden (hvilket det sikkert var for henne). Hun sjekket også som vanlig for kuler stort sett over hele kroppen. Hun fant ikke noe spennende, så jeg kunne ha på meg igjen klærne.

Så fortalte hun at på neste kontroll så måtte jeg komme til Ullevål sykehus, for hele avdelingen skulle flytte dit. Jeg kom til å treffe de samme folkene, men i nye lokaler.
Hun fortalte så litt mer om hva jeg skulle gjennom resten av denne dagen. Jeg skulle først til røntgen av lungene, før jeg skulle ta noen blodprøver.
Jeg trodde jeg skulle ha CT og greier, men fikk beskjed om at det var ikke før på kontrollen etter ett år. Det var bare røntgen av lungene denne gangen. Så da fikk jeg med meg en rekvisisjon til røntgen, og satte kursen opp i første etasje.
Jeg leverte rekvisisjonen i røntgenskranken, og gikk inn på venterommet. Etter kort tid kom en hyggelig dame og hentet meg og viste vei inn på røntgenrommet. Jeg måtte kle av meg på overkroppen, og ble stilt opp mot en tavle, hvor hun tok bilder fra alle kanter.
Så gjensto bare blodprøver, så jeg satte kursen mot laben.
Det var såpass sent på dagen at det var ikke stort ventetid der, så jeg kom ganske fort inn og fikk tappet ut en skvett til dem.
Så var det over for denne gang også, så da var det bare å vente et par dager til de hadde fått sett på bilder og prøver. Det har nå gått en uke, og jeg har ikke hørt noe, så da fant de nok ikke noe feil denne gangen heller.

Første kontroll 20. januar 2011

Jobbingen videre gikk også helt greit selv om jeg var mer sliten og slapp enn vanlig, noe som gjorde at jeg holdt meg unna overtidsjobbing.
Jeg kunne sikkert gått i shorts og t-skjorte også, for jeg var konstant veldig varm og svettet som en chilensk gruvearbeider ved den minste fysiske utskeielse. Jeg er veldig varm av meg til vanlig også, men ekstra ille i denne tiden. Det skyldes nok at kroppen jobbet hardt med å kvitte seg med giften.
Jeg fikk klar beskjed på jobben om å dra meg hjem med en gang hvis jeg ble veldig sliten eller ikke følte meg helt i form. De har jo litt erfaring med at jeg ikke akkurat er den som drar hjem selv om jeg er sjuk, så en ”hønemor” eller to er kanskje ikke så dumt?

Vi hadde kickoff på jobben i slutten av november, hvor vi var ute hele dagen og drev med fysisk aktivitet. Jeg var med hele dagen, men deltok bare delvis på det som var veldig fysisk. Jeg prøvde heller å bidra litt ekstra på de aktivitetene hvor vi måtte bruke de små grå. Det gikk jo forholdsvis greit for laget vårt vant i hvertfall når dagen ble oppgjort.
Jeg tok tidlig kveld, dro hjem rett etter middagen på kvelden, og holdt meg unna alkohol hele dagen. Det var nok ikke så dumt, for jeg var helt tom for krefter når jeg kom hjem på kvelden rundt midnatt, og sov til langt på dag på søndagen. Men det var jo likevel en grei test på at kreftene var på tur tilbake.

Så gikk det helt greit med jobb og alt annet frem til jul. Jeg klarte helt fint å unngå å bli sjuk og jeg var mindre og mindre sliten for hver dag etter at jeg kom hjem.
På grunn av at jeg hadde vært så mye sykemeldt i løpet av høsten så hadde jeg ikke fått brukt opp ferien min. Selv om jeg flyttet over så mye som mulig til 2011, så måtte jeg likevel ta ut litt ferie. Jeg hadde også mange avspaseringsdager til gode, så derfor bestemte jeg meg for å ta lang juleferie. Jeg startet den 16. desember og hadde ferie til 3. januar. Det var litt rart å være hjemme uten å være syk for en gangs skyld, men det var deilig.

Vi tok en tur til Tynset helgen før jul, siden det var veldig lenge siden vi hadde sett alle oppi der. Vi var der noen dager og fikk truffet masse folk.
Vi dro til Porsgrunn 22. desember for å feire julen der. Der ble jeg veldig bortskjemt av svigermor, og vi koste oss masse.
Vi dro hjem 2.juledag og tilbrakte resten av ferien hjemme med masse avslapping og litt eksperimentering på matfronten for å finne noen nye gode retter. Det var veldig vellykket.

Så kom nyåret og vi håper å få et bedre år i år enn fjoråret, da det nok ikke kan sies at det var vårt år. Ettersom dagene gikk så nærmet det seg min første kontroll på Radiumhospitalet.
Selv om jeg ikke har merket noe eller har noen mistanke om at noe er feil, så må jeg jo innrømme at de siste dagene før jeg skulle inn så tenkte jeg veldig mye på om de ville finne noe. Men det er vel helt naturlig vil jeg tro.

Men jeg har pratet en del med andre mennesker som har hatt alvorlige sykdommer i det siste. De nevner at de har hatt en del negative tanker, hvor de tenker mye på at det er stor sjanse for at ting går galt, at de blir helt paranoide når det gjelder andre sykdommer osv.
Jeg vet ikke om det er fordi jeg er dum, ikke vet bedre eller at jeg er litt mer positiv enn gjennomsnittet, men det har ikke vært noen sånne tanker hos meg i det hele tatt.
Jeg har aldri hatt den minste tvil om at jeg kom til å komme meg helt greit gjennom dette. Jeg har kanskje ikke helt skjønt alvoret av dette, jeg vet ikke helt jeg.
Derfor var jeg heller ikke veldig bekymret for denne kontrollen, selv om jeg tenkte en del på den.

Jeg ankom sykehuset og gikk ned i kjelleren til riktig avdeling hvor jeg meldte min ankomst. Jeg fikk beskjed om å sette meg ned å vente litt, så ville legen hente meg.
Etter noen minutter kom legen, og denne gangen var det en kvinnelig lege. Det betydde at en ny intimbarriere måtte brytes for min del. Det er ikke naturlig for meg å droppe buksene og la fremmede få inspisere mine mest intime områder. Jeg hadde på en måte ”blitt vant til” at mannlige doktorer gjorde det, ettersom jeg har hatt en del tilfeller av det siden første legebesøk.
Men at en kvinne skulle ”tafse” der nede var nytt. Men det er bare å koble ut og tenke på at alternativet til at de ikke sjekker er mye verre. Det er bare noe man MÅ gjennom.
Legen var veldig hyggelig, og vi pratet masse.
Hun spurte masse om hvordan jeg hadde reagert på cellegiften, om jeg var flink og sjekket meg for kuler og forandringer på lymfeknuter, om sexlysten hadde kommet tilbake osv.
Hun sjekket den gjenværende testikkelen, arret etter såret, lysken, magen og armhuler. Hun fant ikke noe feil noe sted. Jeg fikk beskjed om at det skal være kuler i lysken, og de skal være på størrelse med erter. Skulle jeg merke at de forandrer størrelse så må jeg ta kontakt med en gang.
Jeg spurte henne også om det er normalt at jeg ikke har fått igjen følelsen i området rundt arret etter operasjonen. Hun sa at dette var helt normalt. Det kan ta noen år å få igjen full følelse der, og det kan skje at det aldri kommer helt tilbake.
Hun syntes at jeg hadde hatt en sterk reaksjon på cellegiften, men ellers så var alt helt i orden.
Hun fortalte også at immunforsvaret mitt nå var helt i orden igjen.
Jeg fikk også vite at det ville ta 5 år før de kunne erklære meg helt frisk etter dette, men at alt så veldig bra ut.
Etter ett år ville de ta en sædprøve for å se om svømmelaget mitt var helt i toppform igjen. Var alt i orden med svømmerne da, så var det fritt fram for å prøve å få barn igjen. Var de ikke i form, så kunne vi bruke de svømmerne som ligger fryst ned på Rikshospitalet.

Så gjensto bare å gå oppom og ta noen blodprøver før jeg var ferdig for denne gang. Skulle de finne noe på prøvene så ringer de selvsagt med en gang. I skrivende stund så har det gått et par dager etter prøvene, og ettersom jeg ikke har hørt noe så var det nok ikke noe å finne på dem heller.

Neste kontroll vil være 12. april, og da vil det være en større kontroll. I tillegg til den samme sjekken som jeg hadde denne gangen så skal jeg da i tillegg ta røntgenbilder av blant annet lunger siden det er et av de stedene det vil spre seg til hvis jeg skulle få et tilbakefall. Jeg skal også ha en CT av hele overkroppen.
Da vil nok kontrollen ta litt mer tid, så det blir en lang ettermiddag på sykehuset.

Men jeg regner meg nå selv som helt frisk og ferdig med denne sykdommen. Jeg er sikker på at det ikke kommer tilbake.

Tilbake på jobb.

De resterende dagene hjemme ble formen bedre for hver dag, og jeg orket også litt mer.
Vi tok turen til Oslo onsdag 10. november for blodprøven, og var der rundt midt på dagen. Jeg gikk inn alene, mens Renate gikk en tur med hundene.
Det var en god del folk der, så det ble litt ventetid før jeg kom inn og ble stukket hull i på nytt. De fylte 6 prøveglass med blod, så det var tydeligvis en del prøver som skulle tas.
Siden jeg var litt usikker på hvor lang tid det tok å få svar på prøvene og hva som eventuelt ville skje hvis det var noe galt, tok jeg turen nedom nukleærmedisinsk dagenhet for å spørre litt. Der fikk jeg beskjed om at prøvene ville være klare i løpet av dagen, og så bli levert til legen for at han skulle vurdere dem, og han ville så ringe meg hvis ikke alt var som det skulle.
Hun sa at hvis jeg ikke hørte noe i løpet av to dager så var prøvene helt i orden. Det kom til å bli et par dager med ganske stor spenning.

Etter hvert som jeg ble i stadig bedre form, kjente jeg også at jeg begynte å bli mer rastløs.
Jeg spurte derfor broren min Hans Otto om han ville ha selskap i lastebilen natt til fredagen. Han skulle kjøre to turer fra Kirkenær til Oslo med gulrot og poteter, så jeg tenkte det var en grei måte å teste om kreftene var tilbake igjen. Jeg ville være med en tur først, og hvis det gikk greit så ble jeg også med andre turen.
Vi fikk lastet opp full semi, og satte så snuten mot Oslo klokken 19 på kvelden. Vi var så tilbake på Kirkenær litt over midnatt, og siden formen fortsatt var fin så ble jeg også med på den andre turen. Også den turen gikk greit selv om jeg ble temmelig trøtt på hjemturen. Men klokken 8 på morgenen kom jeg inn døren hjemme igjen, og ble møtt av to lys våkne og veldig glade hunder. Jeg hadde tydeligvis vært borte veldig lenge.
Jeg fikk lagt meg og sovet litt, og noen timer senere våknet jeg og var overraskende pigg, så da skjønte jeg at jeg var klar for jobb igjen mandag 14. november.

Jeg hørte ikke noe fra sykehuset på fredagen heller, så da var nok blodprøvene i orden. Det betydde at jeg ikke skal tilbake til sykehuset før 20. Januar 2011 for å ha den første kontrollen, og at jeg derfor er frisk igjen.
Det eneste som gjenstår da er å gi immunforsvaret tid til å bygge seg opp igjen.

Så kom første dag på jobb igjen, og jeg var jo litt spent på hvordan det ville gå. Om jeg ville bli veldig sliten og greier.
Men første dagen gikk veldig greit, og det gjorde andre også selv om jeg er veldig sliten når jeg kommer hjem på ettermiddagen.

Men jeg går jo med noen tanker i bakhodet.
Jeg vet jo at det tar en stund før immunforsvaret får tatt seg opp igjen, så jeg er jo litt redd for å bli syk. Jeg kommer nok til å holde meg unna alle som er syke en stund, sånn for sikkerhets skyld, men jeg skal prøve å ikke bli helt paranoid.

Dagene derpå

Morgenen etter var ikke formen helt bra, men heller ikke helt ille. Men jeg var veldig slapp, og hadde ikke akkurat noen matlyst. Men jeg fikk i meg et par skiver loff på morgenen (takk igjen til Agnethe for det tipset), og klarte å spise litt middag på kvelden.
Måtte legge meg litt i senga på ettermiddagen, for da var jeg veldig sliten og uggen gitt.
Det som var litt rart var at jeg hadde veldig vondt i den armen hvor jeg hadde fått giften inn. Jeg hadde også hatt litt vondt etter den radioaktive prøve, hvor det stakk til nedover armen når han stakk inn nålen. Jeg tror nok han var borti en nerve gitt, for hver gang jeg retter ut armen så napper det til nedover armen helt ned til håndleddet.
Men det var ikke sånn vondt etter giften, det var rett og slett vondt langs blodåren oppover.

Fredagen skulle vise seg å bli den dagen hvor jeg hittil har vært i dårligst form. Jeg våknet skikkelig uggen og regnet kanskje med at det ville gi seg når jeg fikk stått opp og fått i meg litt væske. Jeg sto derfor opp og tok meg et glass med vann før jeg la meg i sofaen. Det tok vel ikke mer enn en halv time før jeg bare måtte springe inn på do å lokke på elgen. Da var det bare vann som kom opp igjen, så det gikk ganske lett. Men det var fullt trykk, så det var ikke den minste mulighet for å klare å holde det nede.
Etter dette så ble hele dagen stort sett tilbrakt på sofaen, bortsett fra at jeg ble med en tur opp til postkassen med Renate og hundene for å få meg litt frisk luft. Det hjalp litt, men ikke mye.
Jeg prøvde meg også på å spise noen Mariekjeks i løpet av dagen, og det så lenge ut til at det gikk bra. Selv om jeg var veldig kvalm, så kom det i hvertfall ikke opp igjen.
Men utpå ettermiddagen var det slutt på det, da kom alt jeg hadde fått i meg i løpet av dagen opp igjen. Det som utløste det var at Renate laget seg litt mat. Så fort jeg kjente lukten av mat, så ble det umulig å holde ting nede lengre, så da var det bare å løpe.
Når ting hadde roet seg igjen etter samtalen i den store hvite telefonen, fant jeg ut at selv om det kvalmedempende middelet jeg fikk sammen med giften skulle vare i tre til fem dager så var ikke dette nok lengre, og jeg tok en av de sterkeste tablettene jeg hadde fått.
Dette hjalp en del. Jeg var fortsatt uggen og kvalm og veldig slapp, men klarte i hvertfall å få noen kjeks og litt væske til å holde seg nede i løpet av kvelden.

Lørdagen var jeg fortsatt fantastisk kvalm, og tok en av de sterke tablettene igjen i håp om å kunne holde på maten denne dagen. Det virket heldigvis en stund, men midt på dagen måtte jeg ta en av de svakere også, for da var det nesten på tur til å gå galt igjen. Men det gikk bra.
På ettermiddagen var jeg med naboene og satte opp brøytestikker og fylle igjen noen hull som har blitt i veien bortover her. Jeg kjørte bilen med tilhengeren, mens de to andre jobbet. Jeg fikk ikke lov til noe annet av Jan, som er en av våre gode naboer. Kona hans har også hatt kreft, så han visste godt hva jeg gikk gjennom, og insisterte derfor på at jeg skulle ha den letteste jobben. Med min form så takket jeg ja til det.
Mens vi var ute og drev med veien hadde Renate hatt et uhell i garasjen. Hun hadde prøvd å løfte ned et hjul som hang høyt på veggen alene, mistet balansen og mistet hjulet, slik at felgen traff henne i hodet. Hun hadde vært borte litt også, så jeg skjønte fort at hun hadde slått på seg en hjernerystelse. Jeg fikk henne derfor til å legge seg å slappe av så kunne heller jeg stelle litt for henne. Hun hadde det absolutt ikke godt, og hadde en voksen kul på siden av hodet.
Jeg var også såpass sliten at jeg sovnet på sofaen en stund. Og svetten silte av meg som om jeg hadde sprunget maraton.
Når jeg våknet igjen så prøvde jeg meg på kjøkkenet med matlaging. Ettersom det hadde blitt kveld så tok jeg en av de kraftige tablettene igjen, for å forsikre meg om at middagen holdt seg på plass.
Jeg laget fiskeboller i hvit saus med revne gulrøtter og poteter til (også dette etter et tips fra Agnethe på jobben), og klarte det helt fint uten å bli mer kvalm av det. Jeg klarte også å få i meg litt mat, uten at det kom opp igjen så det var en fin kveld for meg.

Søndag morgen våknet jeg igjen tidlig, og Renate sto opp samtidig selv om hun ikke hadde sovet stort i løpet av natten etter smellen og sto opp for å ta et par hodepinetabletter.
Jeg var i litt bedre form, men tok en tablett før frokost. Dette er den hittil siste tabletten jeg har tatt, og håper det fortsetter sånn.
Dagen gikk greit, og alt jeg spiste og drakk satt godt også denne dagen. Det ble bare avslapping for oss begge denne dagen, siden Renate også trengte mest mulig hvile.
Uggenheten og kvalmen slapp litt utover dagen, så jeg bestemte meg for å prøve å la være å ta tablett på kvelden. Det gikk veldig bra.

Mandag gjorde vi heller ikke stort. Jeg klarte hele dagen uten å ta noen tabletter, og likevel satt all maten. Det var et stort fremskritt for meg, det er jo som kjent ikke så mye som skal til for å glede meg, så jeg gledet meg stort over dette.
Renate var også i mye bedre form, og det gledet meg enda mer. Vi fant ut at vi begynte å få litt lite forsyninger av en del ting, og bestemte oss for å prøve oss på en harrytur dagen etter.

Tirsdag morgen sto jeg og hundene opp tidlig, mens Renate fikk sove litt ekstra. Når hun sto opp, hundene hadde blitt luftet og fått mat, så gjorde vi oss klare og satte kursen mot Charlottenberg. Jeg måtte konsentrere meg om veien, for jeg kjente fort at jeg ikke skulle snu mye på hodet før jeg ble småkvalm. Men vi fikk handlet det vi skulle og kom oss hele hjem.
Når vi kom hjem var jeg temmelig utslitt, så bortsett fra å lage middag så orket jeg ikke mer denne dagen.

Onsdag var det en uke etter giften, og formen var ganske bra. Det eneste jeg merker er at jeg blir sliten så å si med en gang, jeg svetter veldig mye (kan jo være fordi kroppen jobber hardt med et eller annet?) og jeg har fortsatt vondt i blodårene i armen. Men det har også blitt mye bedre.
Jeg samlet sammen en del ting som skulle på fyllinga, og satte kursen dit. Jeg fikk levert alt der, og var en snartur innom butikken på tur hjem. Da var jeg såpass sliten at jeg sovnet på sofaen igjen. Tåler nok ikke stort enda gitt.
Mens jeg duppet litt var Renate veldig flink og shinet masse i huset. Når jeg våknet igjen hjalp jeg henne litt, før jeg laget middag mens hun slappet av litt.

Videre fremover nå så skal jeg inn igjen å ta en blodprøve 10. november for å se om det er noen virus eller bakterier i systemet mitt. Viser det seg at det er det, så er det rett på antibiotika. Det er fordi at da er mitt immunsystem helt på bunnen, slik at jeg ikke har noe å slåss mot eventuelle sykdommer med.
Så er planen at jeg skal begynne på jobb igjen 14. november. Hvis formstigningen fortsetter sånn den har vært hittil, så burde ikke det være noe problem.

Sånn jeg ser det nå, så har jeg ikke vært noe sykere enn når folk flest har en skikkelig omgangssyke så jeg har fortsatt sluppet billig unna. Men jeg må jo innrømme at jeg har syntes litt synd på meg selv de siste dagene, for jeg har jo ikke hatt verken influensa eller omgangssyke de siste 15 årene, så jeg er jo ikke akkurat vant til sånt.

Cellegift 27. oktober 2010

Onsdag morgen unnet jeg meg å sove ekstra lenge, men klokken 9 klarte jeg ikke mer og sto opp. I og med at jeg ikke skulle være på sykehuset før midt på dagen, så hadde jeg fortsatt et par timer å slå i hjel og dermed ble det oppvask og rydding i leiligheten før jeg satte nesen mot radiumhospitalet for å forgiftes.

Jeg gikk rett til laboratoriet hvor jeg skulle ta en blodprøve. Denne skulle gjennomføres minst en time før jeg skulle få cellegiften, så det var like greit å få det gjennomført. Som vanlig så gikk det veldig greit.
Så var det bare å vente en stund til jeg skulle opp til Infusjonsenheten, som var de som skulle forgifte meg.
Når klokken nærmet seg fant jeg veien opp i fjerde etasje og sa fra i resepsjonen at jeg hadde kommet. Jeg fikk beskjed om å sette meg ned å vente litt, så skulle en lege komme å hente meg for en prat før jeg fikk giften.
Etter noen få minutter i venterommet kom en lege og hentet meg. Jeg ble med han inn på kontoret hans, og ventet på hva han hadde å si.
Han forklarte at giften jeg skulle få var en ganske kraftig gift, at det ville ta nøyaktig en time å få den, at jeg ville få kvalmedempende middel på forhånd, og alt det andre praktiske.
Så lurte han på om jeg hadde noen spørsmål, og for en gangs skyld så hadde jeg faktisk noe.
Ut fra de papirene jeg hadde fått uken før kunne det forstås som om jeg måtte være veldig forsiktig så ingen andre kom borti mine kroppsvæsker i et helt år, så jeg lurte på om dette stemte.
Han sa at det var ikke helt riktig, men at jeg de første par månedene burde være litt ekstra forsiktig. Jeg burde blant annet sitte når jeg latet vannet, trekke ned to ganger hver gang jeg hadde vært på do og være ekstra nøye med vask etter nevnte besøk. Dette skyltes at det var ved disse besøkene det meste av giften kom ut igjen, og det er jo ikke noen vits å utsette friske mennesker for dette.
Men når det gjaldt kyssing og nærkontakt og sånne ting, så var ikke det nødvendig å slutte med det så lenge som jeg fryktet. Grunnen til det var at i spytt så ville det være minimalt med gift, så det er ingen fare. Det holdt med noen uker.
Jeg spurte han også om sex (ja, jeg har blitt ganske modig etter hvert ), og der sa han at det var helt greit å ha sex, men at det stemte at vi måtte bruke kondom det første året, på grunn av at kvaliteten på sædcellene var nedsatt så lenge av giften.

Han sa også at hvis jeg skulle kaste opp etter giften, så måtte den som skulle ta det opp igjen bruke skikkelige hansker, for der ville det være mye gift.

Han skrev også ut en sykemelding til meg. Jeg spurte om han trodde det holdt om jeg var sykemeldt til over helga, men han mente jeg burde være hjemme ut uka og to uker til, så han skrev sykemeldingen på det. Dette begrunnet han med at jeg kom til å være litt slapp, og at i løpet av de to ukene så ville immunforsvaret mitt bli dårligere for hver dag. Og når det da i tillegg er forkjølelsesesong, så er det tryggest å unngå å friste skjebnen. Derfor ble det over to uker med sykemelding.
Han skrev også ut en resept til meg på kvalmestillende tabletter. To forskjellige typer faktisk. Den ene var mye sterkere enn den andre, og den sterke kunne jeg ta morgen og kveld, mens den litt svakere kunne jeg ta tre ganger om dagen. Og det var ingen fare å blande de, det vil si at jeg kunne ta ”fem om dagen” (reklamen mener kanskje noe annet enn kvalmedempende?) for å unngå å kaste opp. Jeg tok det som et ganske sikkert tegn på at jeg ville komme til å bli kvalm etter behandlingen.

Så var det tilbake til venterommet og vente på at sykepleierne som skulle gi meg giften kom og hentet meg.
Mens jeg satt så jeg at jeg hadde fått to meldinger. Den ene var fra Renate som lurte på hvordan det gikk med meg, og om jeg også kunne oppdatere mammaen min, siden de begge var veldig spente. Så jeg sendte en melding til begge to om hvordan det lå an.
Den andre meldingen var fra en av mine kolleger, Agnethe. Hun lurte på om hun kunne ringe meg, så jeg ringte henne i den tro at det var noen jobbting hun ville snakke om. Men det var det ikke. Hun har hatt kreft før, og ville bare gi meg noen tips om hva jeg kunne spise og gjøre hvis jeg ble dårlig. Hun anbefalte ”lys” mat som loff, pasta, fiskeboller osv, og ikke mat som luktet sterkt. Det var i hvertfall det som fungerte for henne. Jeg satte stor pris på denne typen råd også, siden dette var en helt annen vinkling enn det rent medisinske. Og hun visste jo hva hun snakket om siden hun hadde hatt mange flere behandlinger enn hva jeg skulle ha. Jeg tok meg selv igjen i å tenke at jeg er veldig heldig som har så gode venner, familie og kolleger rundt meg.

Like etter at jeg var ferdig med telefonsamtalen, kom sykepleieren og hentet meg og jeg ble fulgt inn til en god lenestol på et rom hvor det var fire stoler til og et par senger i rommet ved siden av. Alle plassene var opptatt unntatt en hvor jeg ble tilbudt plass. Sykepleieren spurte på turen bortover gangen om jeg gruet meg veldig. Jeg sa som sant var at jeg ikke gruet meg, men var ganske spent på bivirkningene. Vi ble enige i løpet av spaserturen at det kom til å gå helt fint og at jeg ikke kom til å få en eneste bivirkning.

Jeg synes det er veldig befriende når sykepleierne er i så godt humør som de på infusjonsenheten. Selv om de opplever veldig alvorlige ting og sykdommer hver dag, så var alle pleierne sprudlende blide og spøkte og lo både med hverandre og pasientene. Det gjør at de som er der slapper mer av, i hvertfall gjorde jeg det. All ære til dem for det, de gjør en fantastisk jobb.

Etter at jeg hadde satt meg fikk jeg en varmepose på hånden, dette var for at blodårene skulle synes litt bedre og være litt mer medgjørlig. Jeg skulle sitte med posen på hånden mens hun fant fram litt saltvannsoppløsning som jeg skulle få først for å være sikker på at væskebalansen var i orden før jeg fikk giften. Så ville jeg få en spesiell kvalmedempende blanding som skulle virke i 3-5 dager før giften skulle inn.
Hun forklarte med så at apoteket blandet en spesiell type gift som var tilpasset meg og mitt tilfelle. Så fort de var ferdig med å blande dette, ville det komme opp og forgiftningen ville begynne. Det ville ta nøyaktig en time å få giften inn i kroppen, så var det litt skylling med saltvann igjen så kunne jeg bare dra innom apoteket og hente medisinene og dra hjem.

Så fort hun hadde fått stukket hull og dobbeltsjekket at hun hadde truffet skikkelig så begynte væskene å strømme inn i meg. Først litt saltvann, så den kvalmegreia og så var det klart for gift. Hos de andre som satt der og fikk gift så jeg at væsken var nærmest oransje så jeg regnet med at min også ville være det, men min var helt blank. Det gikk veldig fort og greit å få giften, og også skyllingen etterpå. Jeg rakk å lese en del, og fikk også servert smørbrød. Veldig god service. Hadde det ikke vært for at de i tillegg sprøytet meg full med gift, så ville jeg nesten trodd jeg var på spa.
Mens jeg satt der og tittet meg litt rundt, og pratet litt med de andre som var til behandling så var det noe som slo meg, nemlig at jeg var veldig heldig. Alle som var der hadde hatt mange behandlinger, og hadde mye alvorligere diagnoser enn meg. Jeg hadde nok sluppet lett unna når først kreften skulle ramme meg.
Spesielt en jente på rommet ved siden av gjorde inntrykk. Hun kunne ikke være mer enn 18-19 år, hadde ikke noe hår (så det var helt klart ikke hennes første behandling). Hun lå i en seng mens hun fikk giften, og selv om hun var opp og gikk en tur en gang i løpet av tiden jeg var der, så var det ikke vanskelig å se at hun var skikkelig syk. Foreldrene hennes var også til stede. Sånne syn får en til å tenke litt. Tankene mine gikk da til mitt søskenbarn Rita, siden hun ikke var stort eldre når hun var syk. Jeg beundrer sånne mennesker, og synes de er veldig tøffe.

Etter behandlingen takket jeg for meg og den gode servicen jeg hadde fått, gikk innom sykehusapoteket, hentet medisiner og satte så kursen mot bilen.
Turen oppover gikk overraskende bra, jeg hadde med meg vannflaske i bilen så jeg trengte ikke stoppe noe underveis. Jeg ville jo oppover fortest mulig for å komme frem før jeg eventuelt ble dårlig.

Jeg var hjemme på Flisa rundt klokken 18.00, og alt hadde gått helt fint, men jeg var veldig sliten. Renate og hundene tok i mot meg, og jeg fikk ordre om å bare slappe av. Resten av kvelden gikk også helt greit selv om jeg ble litt uggen etter hvert.

Oppvarming til cellegift

Turen inn til Oslo igjen gikk som vanlig, og også mandagen på jobb. Det ble litt snakk om det jeg skulle gjennom med cellegiften, og det er stadig flere som stiller litt spørsmål om både det jeg har opplevd, og om jeg vet om det er noen måter de kan sjekke ut og følge med på at det ikke skjer med dem.
Jeg synes ut fra det at det virker som at min sykdom har gjort flere av dem mer bevisste på sin egen kropp og sårbarhet. Det er nok ikke en dum ting, og kan det føre til at bare en person oppdager dette tidlig og slipper å bli veldig dårlig eller verre enn det, så har min sykdom brakt noe godt med seg. Det liker jeg.
Når det gjelder svarene jeg gir dem, så er det jo ikke så mye jeg kan svare på heller. Jeg vet ikke stort mer enn dem. Men jeg har i hvertfall funnet ut at radiumhospitalet sine hjemmesider innholder en del god info om sånne ting. Jeg anbefaler også å få det sjekket ut med en gang hvis man har en mistanke om at noe er galt. For gjør de som meg og venter med det, så er faren for mer komplikasjoner større for hver dag. Hadde jeg dratt til legen med en gang, så hadde jeg jo blitt operert før svulsten passerte 4 cm i størrelse, og da ville jeg ikke nå vært i høyrisikogruppen, og hadde sluppet cellegift.

Tirsdagen på jobb var jeg nok ikke helt inne i jobben skal jeg være helt ærlig. Jeg tenkte nok litt mer enn jeg likte på hvordan jeg ville reagere på cellegiften, og oppdaget til stadighet at jeg satt i mine egne tanker. Men jeg fikk i hvertfall ordnet opp i stort sett alle sakene jeg jobbet med, og fikk fordelt resten på gjengen på teamet mitt. De stiller også veldig bra opp, som jeg også ville gjort for dem.
Tirsdag etter jobb dro vi i samlet følge ned til Fridays i Karl Johan i Oslo for en hyggelig middag. Det var veldig bra med noe annet å tenke på, og stemningen var veldig god.
Jeg tok en tidlig kveld, og delte en drosje med noen kolleger opp igjen til jobben for å hente bilen. Så gikk turen hjem til en tidlig kveld.

Første kontroll 21. oktober 2010

Onsdag 20. oktober ringte plutselig telefonen min, og jeg så at det lignet på telefonnummeret til Radiumhospitalet. Jeg ble selvsagt litt spent og gikk inn på et rom alene før jeg tok den. Jeg har jo ventet på innkalling til kontroll en stund, men jeg trodde jo at den skulle komme i posten.
Men damen i den andre enden sa at mine opplysninger hadde blitt lagt inn i feil system, så det hadde ikke kommet frem til dem før nå. Hun lurte så på om jeg kunne komme inn dagen etter. Selvsagt kunne jeg det, jeg ville jo inn der så fort som mulig.
Hun forklarte meg så at jeg kom til å få en sprøyte med et radioaktivt stoff som skulle virke i fire timer før de tok en blodprøve. Dette var for å sjekke at nyrene mine fungerte helt som de skulle. Hun sa ikke noe da om hvorfor de måtte sjekke det, men jeg tenkte at det sikkert var en sjekk for å være sikker på at det ikke var noe spredning.
I mellom injeksjonen og blodprøven skulle jeg prate med onkolog og greier. Da skulle vi sette opp en plan for den videre fremdriften i oppfølgingen.
Jeg spurte henne om det var noe jeg måtte gjøre før jeg kom, om jeg måtte faste eller noe. Det var ikke nødvendig, men jeg måtte ha væskebalansen i orden, så jeg måtte drikke minst en liter vann den siste timen før jeg kom. Jeg skulle være der til 09.30, og denne gangen var det i U1 (kjelleren) på nukleærmedisinsk avdeling jeg skulle møte opp. Jeg skulle så på onkologisk dagenhet etterpå. Dette var i samme etasje, så det var ganske greit å finne.

Jeg gikk inn til sjefen min og fortalte at jeg kom til å bli borte neste dag, slik at han var klar over det. Jeg fortalte det også til gjengen på teamet mitt, så de var klar over at lederen deres ble borte en dag igjen. Jeg fortalte det også til Renate, så hun også skulle slippe å fortsatt vente på innkallingen i posten.

Så kom torsdagen, og det var greit å kunne sove to timer lengre, helt til 8 før jeg gikk i dusjen.
Jeg fikk i meg en frokost, og drakk masse, før jeg satte kursen mot Radiumhospitalet. Jeg kom fram i god tid, og fant greit frem til riktig avdeling i kjelleren. Jeg sa fra i resepsjonen at jeg hadde kommet og fikk beskjed om å sette meg å vente litt, så ville det komme en å hente meg.
Jeg fikk også beskjed om å møte opp til samtale og undersøkelse hos legen 12.20.

Jeg satte meg ned med et Se og Hør som bare var noen måneder gammelt, mens jeg fortsatte å drikke masse vann.
09.20 kom det en hyggelig kar som hadde veldig engelsk aksent og hentet meg. På vei til behandlingsrommet spurte han om det var greit om det var med en student på det vi skulle gjøre. Jeg sa selvfølgelig at det var helt i orden. Jeg plages jo ikke av å få noen stikk i armen, så hvis noen kunne lære noe av å se på det så var det helt i orden for meg.
Han vasket armen godt og fant fram et venflon som han stakk inn, han hadde tydeligvis gjort dette noen ganger før, for det var ikke noe nøling, bare rett på plass. Så satte han først en stor sprøyte med saltvann, før han satt en litt rar sprøyte. Den var dekket med bly utenpå, noe som sikkert er nødvendig siden det var en radioaktiv væske. Han kjørte den også inn, før han avsluttet med enda en stor sprøyte med saltvann før han tok ut igjen venflonet. Jeg fikk så beskjed om å ta det helt med ro fram til blodprøven, men at jeg kunne spise og drikke som normalt. Verken mer eller mindre.

Siden jeg ikke skulle inn til legen før 12.20 dro jeg like godt hjem en tur for å slappe av der.
Men jeg hadde ikke før kommet hjem før de ringte igjen fra sykehuset. De hadde fått en åpning, og lurte på om jeg kunne komme med en gang. Jeg sa jeg måtte ha 10-15 minutter på å rekke dit, og det var greit.
Så jeg kom meg ut i bilen igjen og satte nok en gang kursen mot sykehuset. Leiligheten er jo såpass nærme at jeg var der på ti minutter.
Jeg sa fra i resepsjonen igjen at jeg var tilbake, og fikk beskjed om å sette meg ned å vente litt igjen så kom legen og hentet meg når han var klar.
Etter noen få minutter kom onkologen og hentet meg, og jeg ble med inn på kontoret hans.
Først fortalte han meg litt om prøvene som var tatt av det de plukket ut fra kroppen min.
Alt så veldig bra ut sa han. Svulsten var helt innkapslet, og de hadde ikke funnet noen tegn til spredning. Men så kom det jeg ikke var forberedt på.
Han fortalte meg at grensen for om jeg var i høyrisikogruppen for tilbakefall eller ikke, gikk på størrelsen på svulsten. Grensen gikk på 4 centimeter.
Siden min var på 7 cm hørte jeg til høyrisikogruppen, og måtte ha cellegift. Testen med den radioaktive væsken for å se om nyrene var i orden var for å se om jeg kunne takle kuren uten videre. Det var helt opp til meg om jeg ville ha cellegift sa han, men han ville anbefale det som en ekstra sikkerhet.
Jeg tok ikke engang betenkningstid før jeg sa at jeg ville ha den. Er det en cellegiftkur som skal til for at jeg skal være sikker på at dritten ikke dukker opp igjen, så tar jeg selvsagt den.

Legen sa videre at selv om jeg var i høyrisikogruppen, så var det ikke stor sjanse for tilbakefall. Og cellegiften ville fjerne 90% av den lille risikoen som var, så etter kuren ville det bare være en mikroskopisk sjanse for tilbakefall. Det likte jeg.

Han fortalte meg så at kuren ville bestå av bare en behandling, og at den tok en time.
Jeg ville få en bedre forklaring av hvordan det forgikk av sykepleieren etter at han var ferdig.

Så gikk vi gjennom hvordan oppfølgingen videre ville bli. Jeg skulle inn igjen hver 3. måned det første året, hvor jeg på første og tredje kontroll bare skulle ta blodprøve og få en sjekk av legen. På andre og fjerde sjekk vill det være litt mer omfattende, med blant annet CT og greier.
Så ville det bli sjekk hvert halvår i år to, og deretter en sjekk i året.

Til slutt tok han en sjekk av meg. Jeg måtte ta av meg klærne og sette meg på benken. Så lyttet han på både hjerte, lunger og mage. Deretter måtte jeg legge meg ned, så han fikk sjekke operasjonssåret og den resterende testikkelen. Han sjekket også hals, lyske og under armer for å se etter lymfeknuter. Alt så bra ut, så da var jeg ferdig hos legen.
Han fulgte meg så over gangen og inn til sykepleieren.

Hun spurte om jeg hadde fått forklart hva som skulle skje, og jeg svarte som sant var at jeg bare visste at jeg skulle ha cellegift, og ikke stort mer enn det. Hun fortalte at hun regnet med det.

Kuren jeg skal få er noe som heter en Karboplatinkur.

Hun fortalte meg så litt om hva som skulle skje og hva som kunne være bivirkninger. Hun skrev også ut noen ark jeg kunne få med hjem hvor jeg kunne lese om bivirkninger.

Under kuren kan kvalme og oppkast forekomme, og jeg vil få kvalmedempende medisiner før kuren starter. Det vil også være fare for det etter at jeg er ferdig, og det vanligste er visst at det kommer noen timer etter behandlingen, så jeg håper at jeg kommer meg til Flisa igjen før det begynner. Hvis ikke så kan det jo bli en spennende tur.
Det kan også oppstå noen allergiske reaksjoner, som for eksempel varmefølelse i ansiktet, utslett, kløe, tungpusthet, trykkfornemmelse i brystet og akutte ryggsmerter. Det var jo nesten ingen ting heller det gitt. Jeg får satse på at jeg ikke reagerer allergisk da, for jeg kan godt klare meg uten dette. Selv om jeg er allergisk mot mye rart, så har jeg aldri reagert på noen slags medisiner, så da regner jeg med at det går bra med dette også.

Det er også en del bivirkninger som kan dukke opp etter at jeg har fått giften.
Blant annet vil benmargen påvirkes. Giften vil gjøre at produksjonen av hvite og røde blodlegemer vil reduseres. Det betyr på godt norsk at infeksjonsforsvaret mitt vil reduseres, så ideelt sett burde jeg vel gjøre som Michael Jackson å mure meg inne og bruke munnbind og greier, men det er nok ikke helt meg gitt. Jeg får nok heller nøye meg med å holde meg unna de som er forkjølet og sånt.
Jeg kan få feber, og må kontakte legen hvis den er mer enn 38 grader i over en dag.
Jeg kan blø neseblod og få hudblødninger. Det betyr vel att jeg bør unngår å få meg en på tryne i den tiden også.
Jeg kan også oppleve en del tretthet. Intet nytt for min del der altså, jeg er sjelden lysende opplagt som det er. Det står oppsiktsvekkende nok i papirene at det som hjelper mot tretthet er å hvile. Jeg skal ”gi meg selv lov til å hvile mer enn du gjør til vanlig”.
En annen ting som kan skje er at det ”i sjeldne tilfeller kan påvirke perifere nerver og gi prikking, nummenhet eller følelsesløshet i fingre og tær”. Jeg bør derfor være påpasselig med ikke å bli kald, siden jeg ikke vil kjenne at jeg fryser.
Jeg kan også få en bivirkning av de kvalmedempende medisinene med det klingende navnet Ondansteron. Disse kan føre til forstoppelse, og hvis det skjer så må jeg ta avføringsmidler.

Jeg begynner nesten å lure på hvordan jeg blir hvis jeg får alle disse bivirkningene. Da blir jeg vel en halvkvalm, blodig fyr uten kontroll på fingre eller tær som holder på å sovne men ikke klarer det siden jeg enten må på do eller ikke.

Men den viktigste bivirkningen er helt klart at befruktningsevnen blir nedsatt. Jeg har jo fått opprettet konto i sædbanken, hvor noen av svømmerne mine er fryst ned til en senere anledning. Så skulle ikke produksjonen ta seg opp igjen, så finnes det fortsatt håp for å bli far en gang. Hos de fleste vil produksjonen bedre seg i løpet av de første årene (!!!) etter behandlingen.
P.g.a risiko for skade på sædceller er det viktig å bruke sikker prevensjon (les:kondom) det første året etter cellegiftbehandlingen. Jeg skal holde alle mine kroppsvæsker mest mulig for meg selv, for disse vil inneholde rester av gift det førstkommende året.
Dette er jo ikke så veldig gode nyheter for oss, siden vi jo forsøker å få barn. Vi var jo også gravide, men mistet dessverre barnet i februar. Og nå må vi jo da vente et år til før vi fortsetter å prøve. Det var ikke helt etter planen, men sånn er dessverre livet. Jeg må bare være litt egoistisk og tenke på meg selv og min helse den nærmeste tiden.

I skrivende stund er jeg på Flisa for å slappe av i helgen med Renate og hundene våre, så går ferden inn til Oslo igjen på søndag for et par dager på jobb før jeg møter på sykehuset klar til å forgiftes på onsdag morgen. Så prøver jeg å komme meg opp til Flisa igjen før jeg blir noe dårlig av behandlingen. Hvis ikke så blir jeg i Oslo til torsdagen før jeg drar oppover.
Renate ville jo gjerne vært med nedover, men Shira skal også underkniven på tirsdag, så da må hun være hjemme og ta seg av henne.
Jeg skal også ut med avdelingen på jobben på en koselig middag på tirsdag. Vi skal feire et vel gjennomført prosjekt på jobben, og det blir nok en veldig hyggelig kveld på Fridays. Men det blir nok ikke noe alkohol på meg, siden jeg skal forgiftes dagen etter.
Jeg kommer til å oppdatere mer her når jeg har fått opplevd hva en cellegiftbehandling egentlig er.

Utålmodighet.

Nå har det passert en måned siden operasjonen, og alt i alt synes jeg det har gått veldig bra.
Jeg har ikke noe vondt lengre, og det går helt fint på jobb. Jeg er litt glad for at vi ikke har mer å gjøre enn at vi slipper å jobbe overtid, for det er nok greit å slappe av litt enda.

Men ikke alt er helt i orden.
Nøyaktig en måned etter operasjonen, mens jeg sto i dusjen på morgenen 27. september, hadde jeg en ubehaglig opplevelse.
Jeg kikket ned, og så at gulvet i dusjen var rødt. Etter en liten titt så jeg at det rant friskt fra operasjonssåret. Jeg må innrømme at jeg skvatt, og ble litt bekymret siden jeg trodde alt hadde grodd helt fint.
Jeg studerte såret og så at det rant friskt fra et punkt på såret. Etter cirka 20 sekunder sluttet det, og jeg så det var et lite ”hull” i arret der blodet hadde kommet ut. Når jeg kjente på det, så merket jeg at de kulene som hadde vært i arret, var borte akkurat der hvor det hadde blødd. Jeg regnet med at det kanskje bare var en blodansamling det var gått hull på, men var slett ikke sikker.

Jeg hadde et par dager før å få tak i onkologen jeg skulle til for oppfølging, men han var da opptatt med behandling. Jeg bestemte meg nå for at det var på tide å få tak i han, siden jeg ikke hadde hørt noe fra han.
Jeg ringte fra jobben, og fikk tak i han.
Han fant fram opplysningene og prøveresultatene mine, og tok en kikk på dette.
Han syntes det så veldig bra ut, helt strøkent faktisk. Jeg hadde visstnok en variant av kreft som het seminom. Og han sa det samme som kirurgen, at det så ut til at alt var borte og det ikke var noe tegn til spredning.
Hva som ville skje videre skulle vi legge opp en plan for når jeg skulle inn til han på kontroll, men sånn det så ut, så var det mulig jeg slapp å måtte ta cellegift i det hele tatt. Jeg syntes jo ikke det hørtes ille ut.
Han ga beskjed til de som sender ut timeinnkallinger mens jeg hadde han på tråden, så da ville det komme en innkalling i posten. Så nå sjekkes posten ivrig hver dag.

Jeg spurte han også om det at jeg hadde blødd, og han bekreftet min mistanke om at det var blodansamligner i såret. Men så lenge det var rent blod som kom så var det ingen fare.
Hvis det kom noe annet enn blod burde jeg komme inn med en gang. Og det var en større fare for infeksjon så lenge det var åpent igjen der, så jeg burde rense det jevnlig.
Ble det infeksjon, så ville jeg merke det fort, for da ble det skikkelig vondt sa han. Og da burde jeg også komme inn med en gang.
Men ettersom alt virket greit, så får jeg bare rengjøre såret ofte og godt og vente til det gror skikkelig igjen.

Tilbakemelding fra kirurg.

Nå er første uken på jobb unnagjort. Det ble en kort uke, siden vi skulle opp til Alvdal. Jeg tok derfor fri fredag, og satte kursen mot Flisa på torsdag.

Den første uken på jobb har vært litt mer slitsom enn en vanlig uke, selv om jeg har blitt ”jagd” hjem etter normal arbeidstid hver dag, siden alle på jobben er veldig opptatt av at jeg skal bli frisk igjen og Renate har gitt inngått avtale med noen av dem om å passe på at jeg drar meg hjem.
Men selv om jeg følte at jeg hadde slappet av mer enn nok og var veldig rastløs, så var jeg nok ikke like sprek som jeg trodde, for det var ganske slitsomt å sitte rett opp og ned over tid. Det betydde at såret kom i klem, og jeg ble nok litt mer anspent en vanlig. Samtidig så ventet jeg jo fortsatt spent på tilbakemelding fra sykehuset.
Men jeg kom meg da gjennom dagene, og fikk faktisk gjort en del også. Mange av mine kolleger har tydeligvis fulgt med på dette, for jeg fikk besøk av mange i løpet av uken som syntes det var godt at jeg var tilbake og ønsket meg god bedring.

Jeg ble etter hvert mer rastløs og lurte på om sykehuset hadde glemt meg, så på torsdag morgen ringte jeg til hun sykepleieren jeg fikk direktenummeret til, for å høre om hun kunne sjekke ut litt om hvordan det lå an.
Hun fortalte meg at det vanligvis tok rundt tre uker å få resultatene, og at legen så skulle skrive om resultatene og sende meg et brev som var skrevet på en måte så normale mennesker kunne forstå det. Så jeg burde ha brevet i løpet av neste uke. Hvis jeg ikke hørte noe innen da, skulle jeg ringe henne igjen, så skulle hun sjekke ut mer.

Men kun et kvarter senere så ringte kirurgen meg, og fortalte at han hadde fått resultatene.
Han kunne fortelle meg at det så veldig bra ut. Det var en svulst som var 7cm i diameter de hadde fjernet, og ut fra prøvene så det ut som om de hadde fått med alt. De hadde ikke funnet spor etter noe i verken organer eller blodomløp, så det virket ikke som det var noe spredning.
Men han syntes det var rart jeg ikke hadde hørt noe fra en onkolog enda, så han skulle purre på dem.
Jeg skal inn til oppfølging hos onkolog, så skal han avgjøre om jeg skal ha litt cellegift.
I følge kirurgen så kunne det hende de ville at jeg skulle ha cellegift, men det var bare som en ekstra sikkerhet, i tilfelle det var noe som var så lite at de ikke hadde oppdaget det som hadde spredd seg.
Jeg sa at det var helt i orden for meg, for å være helt sikker på at alt var borte så skulle jeg tåle litt gift jeg.

Etter å ha snakket med kirurgen sa jeg i fra til Renate med en gang, siden jeg visste at hun var like spent på tilbakemeldingen som meg.
Vi var nok like lettet begge to, det var godt å få en så positiv tilbakemelding.

Så nå venter jeg bare på en tilbakemelding og innkalling til kontroll og nok en spennende avgjørelse hos onkologen.

Stigende form.

Mandagen våknet jeg etter å ha klart å sove hele natten, og det var veldig godt, ikke sliten og ikke trøtt. Jeg tok det som et veldig godt tegn på at jeg begynte å bli mye bedre. Jeg hadde også begynt å få en bra teknikk på å sette meg opp og ned og legge meg ned, så det gikk mye bedre, samt at det ikke var like vondt lengre.
Utpå formiddagen kom min bror Hans Otto innom en tur, og hadde med seg en av tvillingene, Magnus. Det var veldig hyggelig med besøk, og det er aldri kjedelig med tvillingene på besøk. Grunnen til at den andre, Gaute, ikke var med var at han lå på sykehuset i Elverum med høy feber. Totto og Magnus var her et par timers tid, før de skulle en tur opp til Elverum på sykehuset og besøke Kajsa og Gaute.
Så var det litt sløving på sofaen igjen, bare avbrutt av noen spaserturer. Jeg hadde nå også begynt å bevege meg litt ute, som var veldig greit, så jeg slapp å bare sitte inne.
På kveldingen fikk vi også besøk av mine to andre brødre, Tommy og Egil, og Tommy’s samboer Linn Hege. Egil hadde vært i Oslo og levert en bil han hadde solgt og hatt møter på Kolbotn resten av dagen, mens Tommy og Linn Hege hadde shoppet litt og fungerte som sjåfører for Egil. Det var også veldig koselig at de tok omveien om oss på hjemveien.

Tirsdagen fikk jeg besøk av ei av kusinene mine, Rita, som tidligere har hatt kreft. Det var veldig godt å snakke med henne, siden hun visste veldig mye om hva jeg gikk gjennom ettersom hun hadde vært gjennom det selv. Men hun hadde vært en del sykere enn meg da, og hatt en skikkelig kamp med dette. Det hjelper jo masse å se at man blir helt frisk, noe de fleste i dag faktisk blir. Hun fortalte også litt om hva hun hadde brukt som motivasjon for å kjempe mot dette, og vi fant ut at vi har en del ting felles der. Vi har en godt utviklet galgenhumor, og vi er begge sta og egne. Dette hjelper mot det meste.
Hun kunne også fortelle litt statistikk som jeg ikke var klar over, nemlig at i dag så får en av tre kreft i løpet av livet, det er faktisk veldig mange det. Så jeg skjønte at det faktisk ikke var så fantastisk utenkelig at det hadde skjedd meg også.

Formen ble mye bedre for hver dag nå, så på onsdagen prøvde vi oss på en spasertur. Både jeg, Renate og Shira gikk en tur opp til postkassen og ned igjen. Det er cirka 500 meter hver vei. Det gikk ikke fort, men det gikk da på et vis. Jeg var meget fornøyd med meg selv når jeg hadde gjennomført det. Det var et definitivt tegn på at jeg begynte å bli mer mobil.

Torsdag utfordret vi enda litt mer, ved å prøve oss på en liten tur til Charlottenberg på litt harryhandel. Det var fortsatt en prøvelse å komme seg inn i bilen, men når jeg først kom meg på plass, så var det ikke vondt å sitte der, det var en stor lettelse. Så da satte vi kursen mot søta bror.
Som vanlig så ble det litt gåing der borte, men med en handlevogn å støtte seg på så gikk det overraskende greit. Jeg gikk bare og dyttet vognen mens Renate måtte stå for all løfting og handling.
Når vi var ferdig med handlingen og hadde fått varene inn i bilen, hadde jeg lyst til å prøve om jeg klarte å kjøre også. Jeg var litt spent på hvordan det gikk, siden det var på venstre siden såret var. Det kunne gi noen utfordringer med bruk av clutch- pedalen. Jeg fikk stablet meg på plass, og vi satte kursen hjemover. Turen gikk veldig greit, jeg hadde ikke noe vondt i det hele tatt, annet enn når jeg skulle ut av bilen igjen. Jeg var veldig fornøyd med det.
Resten av kvelden gikk med til å slappe av, for dagen hadde gjort at jeg var veldig sliten. Jeg var nok ikke i topp form enda gitt.

Fredag kom Mikael for å ta en full shine på Renate sin bil, Frosken, i løpet av helgen. Vi koste oss med god mat fredag kveld, og han satte i gang lørdag morgen. Jeg følte meg veldig unyttig siden det eneste jeg kunne gjøre var å gå ut av og til og se på det han gjorde, uten å kunne være til noe hjelp.
Det hjalp litt at Totto lurte på om jeg kunne kjøre han til Skarnes så han kunne hente traileren på lørdag. Jeg var veldig glad for å kunne komme meg ut litt igjen, og å kjøre bil har jeg jo ikke noe i mot. Jeg måtte diskutere litt med Renate før jeg fikk lov til å dra, for hun likte ikke at jeg skulle ut på egen hånd. Men det hadde jo gått bra på torsdagen, og jeg hadde jo hatt et par døgn til på å bli bedre etter det, så jeg klarte å overtale henne.

Resten av helgen gikk med til å slappe av for min del, mens Mikael tilbrakte ca 20 timer med å shine bilen, og Renate stelte huset, lekte kokke og husmor og stelte for meg. Søndag kveld var Mikael ferdig, og Renate ble meget fornøyd med resultatet. Bilen så nesten ut som ny.

Mandagen var formen enda bedre, så da fikk jeg kranglet meg til å prøve å klippe plenen. Det gikk helt fint å farte rundt på traktoren, og mens jeg gjorde det så vasket Renate min bil, og shinet listene på sin egen. Så hadde vi en liten photoshoot av bilene bak huset, siden begge nå var nyshinet.

Resten av uken gikk med til å gjøre minst mulig for min del etter ordre fra Renate, mens hun gjorde alt som skulle gjøres her. Jeg fikk etter hvert lov til å lage mat igjen i hvertfall, ettersom det er ”min jobb” til vanlig her i huset.
Torsdagen skulle Renate ta en tur til Flisa for å møte noen venninner, og jeg og Shira skulle være alene hjemme. Det gikk også helt fint, siden jeg nå kunne komme meg opp og ned fra sofaen uten at det var vondt. Det eneste som var vondt nå var å nyse, for det rykket i såret.

Så kom helgen, den siste før jeg nå skal på jobb igjen på mandag. Jeg har vært veldig rastløs i det siste, så det blir greit å komme i gang igjen med det ”vanlige” livet.
Renate og Shira skal være igjen på Flisa, siden Shira har time hos dyrlegen for å få litt vaksiner og en skikkelig undersøkelse, og Frosken har time for å få en service.
Hvis jeg hører noe fra sykehuset om at jeg skal inn igjen der i løpet av uken så komme de nedover, for Renate vil absolutt være med på det, og jeg vil gjerne ha henne med også.

Planen er at vi skal opp til Alvdal på Reodor Felgens Gatebiltreff og moderns bursdag til helga, så jeg har satt meg opp på fri på fredag. Dermed blir det en litt mykere start på jobben med en 4-dagers uke. Det er ikke sikkert det er så dumt.

Ettersom jeg nå har kommet til samtid i bloggen, så vil det nå bli sjeldnere mellom oppdateringene her, siden jeg bare vil legge ut hver gang det skjer noe som har med sykdommen å gjøre.
Forhåpentligvis vil det bare være et innlegg til hvor jeg skriver at jeg har fått beskjed fra sykehuset om at alt nå er i orden, og at operasjonen fjernet alt så jeg ikke trenger verken stråling eller cellegift. Men den tid den sorg.

De første døgnene hjemme.

Resten av fredagen gikk med på sofaen i stort sett samme posisjon hele ettermiddagen og kvelden. Jeg brukte en god stund på å finne en stilling det ikke var vondt å ligge i, så da beholdt jeg den posisjonen jeg til slutt fant så lenge jeg klarte.
Renate var så omtenksom og hjelpsom at jeg fikk nesten litt dårlig samvittighet fordi jeg ikke kunne gjøre stort, jeg ville jo gjerne hjelpe henne. Men hun ga meg klar beskjed om at jeg skulle holde meg i ro og slappe av, så skulle hun stelle for meg.
Jeg klarte faktisk å sove litt på sofaen også, jeg var ganske sliten etter det jeg hadde vært gjennom siste døgnet. Jeg tror faktisk jeg hadde fått sove bedre natten før hvis jeg hadde ligget på gangen oppe på avdelingen, enn jeg gjorde nede på intensiven. Men det kunne man jo ikke vite på forhånd, så sånn er livet.
Når kvelden kom, så var det bare å krangle seg opp fra sofaen, som ikke var veldig godt eller lett, siden jeg ikke skulle bruke magemuskler fordi disse var skjært i og det kjentes ut som om noen skar i dem på nytt hver gang jeg beveget meg. Jeg benyttet sjansen når jeg først var oppe til å pusse tenner, late vannet og rusle meg en runde på stuegulvet, bare for å røre litt på den gamle skrotten.
Så var det å prøve å finne en posisjon i senga som jeg kunne klare å sove i en hel natt, ved å stable opp puter og dyner til en trone. Renate ordnet og styrte og til slutt klarte vi å få til noe som kunne virke. Med et par stk Paralgin i tillegg så tok jeg kvelden. Shira var også tydelig bekymret for meg, for hun var ikke mange centimeterne unna meg de første dagene, og var veldig kosesyk. Hun (som andre hunder) har en egen evne til å skjønne når det er noe galt. Så jeg følte meg veldig heldig og bortskjemt som hadde to jenter som passet på meg og tok vare på meg.
Jeg sov nok dessverre ikke veldig godt denne første natten, for jeg våknet hver gang jeg rørte en muskel, så jeg sov nok kanskje ikke mer enn 3-4 timer i løpet av natten.
På morgenen var jeg oppe ganske tidlig, men klarte ikke helt å komme meg opp uten å vekke Renate, så da sto hun også opp og hjalp meg på med sokker og joggebukse før jeg tok en spasertur gjennom huset for å få rørt litt på meg. Jeg kjente at jeg begynte å bli stiv og støl i resten av kroppen også etter å ha ligget så mye i samme posisjon, så jeg måtte bare røre meg litt for å få i gang blodomløpet litt igjen. Jeg gikk som en gammel gubbe, litt krokete og skjev, og med veldig korte og trege skritt. Dette var fordi at hvis jeg fikk venstre fot for langt frem eller bak, så var det ikke direkte godt i lysken. Men jeg kom meg da så vidt rundt litt.
Så var det bare å legge seg i sofaen igjen, for jeg ble ganske fort sliten. Det var fortsatt en del vondt, men jeg bestemte meg for at jeg ikke trengte mer smertestillende, så jeg tok ingen flere tabletter etter dette. Jeg synes det er bedre å kjenne litt på hvor det er vondt, enn å dope ned smerten for så kanskje å gjøre noe som ikke er bra for såret.
Denne dagen gikk med til å bare slappe av mens Renate var flink i huset, og skjemte meg veldig bort. Jeg hadde veldig lyst til å hjelpe henne, men kjente hver gang jeg prøvde å sette meg opp at dette kanskje var tidlig, og at jeg muligens bare måtte innfinne meg med å bli vartet opp litt.
Jeg snakket også med Renate om det å skrive ned det som hadde skjedd og prøve å sette litt ord på det. Hun syntes det var en god idé og sa at vi kunne opprette en egen blogg på hjemmesiden hvor vi kunne legge det ut. Det kunne jo være at det kunne være til hjelp for andre i samme situasjon, og en fin mulighet til venner og familie til å vite hva som skjedde her i heimen.
Jeg synes det er mye lettere å uttrykke seg skriftlig enn muntlig, blant annet fordi man kan bruke litt tid på å formulere seg når man skriver, i stedet for å mumle og stotre når man prøver å fortelle noe. Renate visste jo heller ikke alt av hva jeg hadde tenkt og følt de siste månedene, så dette var også en måte for henne å få litt innsikt i hele saken.
Dermed begynte jeg så smått å skrive litt, og prøvde å tenke tilbake på alt som var skjedd, og sette ord på det. Renate gjorde klar hjemmesiden for en ekstra blogg, og så fort jeg var ferdig med første kapittel la hun det ut, og sendte ut en link på mail og på facebook så venner og familie kunne få lese. Responsen var formidabel. Vi har hatt rundt 1000 treff på hjemmesiden hvert døgn siden vi startet med dette, og samtidig fått veldig mange fine tilbakemeldinger. Det hjelper veldig og jeg ble litt overrasket over at så mange vil følge med på hva som skjer med meg. Det betyr jo egentlig at jeg har veldig mange gode venner, og det er jeg veldig takknemlig for.
Jeg blir jo egentlig litt pinlig berørt, for jeg har aldri i dette tenkt på meg selv som syk uansett hva diagnosen er, jeg har jo bare blitt snittet litt i. Syk er i mine øyne når man går på masse medisiner og ikke klarer stort annet enn å ligge i senga. På grunn av dette så har jeg heller aldri vært i tvil om at selv om jeg har kreft, så kommer jeg til å bli helt frisk igjen fort.
Hvis det skulle vise seg at jeg trenger mer behandlinger, så vil jeg kanskje kunne omtale det i ettertid som om jeg har vært syk, men sånn det er nå så føler jeg ikke at jeg har vært syk i det hele tatt, bare at jeg har hatt en operasjon.

Resten av denne første helgen gikk med til å ligge på sofaen hele dagen, mens Renate fortsatte å skjemme meg bort. Jeg fikk skrevet litt og sett masse på tv, og spist masse god mat som Renate disket opp med.

Jeg hadde noen utfordringer i løpet av helgen, som for eksempel å gå på do for ”nummer to”. Det var en utfordring når jeg ikke klarte å trykke noe til hjelp. Det tok sin tid for å si det sånn. I en situasjon som denne hadde det kanskje vært greit med en lett diaré?
Den andre utfordringen var å dusje. Jeg var veldig skeptisk til å gå inn der og risikere å gli litt eller noe sånt, siden brå bevegelser gjorde at jeg nesten svimte av. Så løsningen første gangen ble en vask med vaskeklut over hele meg. Jeg måtte ha litt hjelp av Renate til dette også, siden det fortsatt var umulig for meg å bøye meg ned til gulvet.
Vi benyttet også muligheten til å skifte bandasje på sårene ved hver vask og dusj. Ikke engang første gangen var det noe særlig væske i dem, så det lovet jo veldig bra.

Dagen etter operasjonen 27. august 2010.

Med vaktskiftet kom en ny sykepleier på jobb som skulle ha ansvaret for meg. Hun som hadde vært der hele natten kom bort å sa adjø, og ønsket meg god bedring. Jeg takket henne for at hun hadde stelt så godt med meg og dopet meg ned, og så dro hun.
Den nye sykepleieren lurte på om jeg måtte på do, og når jeg kjente etter så var egentlig ikke det så dumt. Jeg syntes det var rart at jeg skulle få lov til å stå opp og gå på do, og det skulle jeg da heller ikke. Hun kom tilbake med en flaske, ønsket meg lykke til og dro for forhenget. For første gang fikk jeg derfor late vannet på en flaske liggende i en seng. Det var en ny opplevelse, og jeg begynte å lure på om kanskje flasken var for liten, siden jeg syntes jeg aldri ble ferdig. Men det gikk overraskende bra, og sykepleieren kom og hentet flasken igjen.

Jeg hadde nå fått svar på meldingen min til Renate, og hun lurte på hvordan det gikk. Jeg svarte at det gikk bra og at jeg snart skulle få komme opp på avdelingen, så jeg kunne få meg litt frokost. Hun svarte at hun bare skulle ut på tur med Shira og pakke og gjøre seg klar, så kom hun opp til meg og ble der til jeg ble skrevet ut, så kunne vi dra rett til Flisa. Det syntes jeg hørtes ut som en god plan.

Så kom sykepleieren igjen, og denne gangen var det tid for å sette seg opp, for nå skulle morgenvasken gjøres unna. Jeg kom da til å tenke på at jeg hadde ligget i nøyaktig samme stilling siden de trillet meg inn der. Det eneste jeg hadde rørt på var hodet og høyre arm for å skrive meldinger. Da slo det meg at kanskje jeg hadde vært litt slapp, og at operasjonen hadde tatt på litt likevel?
Jeg fikk lov å ha på meg igjen bokseren, noe jeg måtte ha hjelp til, siden jeg ikke klarte å bøye meg, men så fort hun hadde fått den over knærne mine så klarte jeg å stå opp og få på resten selv. Sykepleieren ble litt engstelig siden jeg sto opp helt uten hjelp og lurte på om jeg var svimmel, men jeg forsikret henne om at det gikk helt fint. Jeg har ikke akkurat lett for å bli svimmel.
Så satte jeg meg ned på sengen igjen, mens hun fant fram noen store våtservietter og vasket meg. Det var en skikkelig kattevask, men den fikk meg faktisk til å føle meg litt bedre til mote. Så måtte jeg legge meg ned igjen, og hun sjekket så drenet de hadde lagt inn, og var veldig fornøyd med at det så veldig bra ut, det var ikke så mye væske i det.
Så var det bare å ligge og slappe av litt igjen en stund.
I mellomtiden var det masse aktivitet hos mannen innerst i rommet. Det var flere leger og sykepleiere som jobbet med han, og det var visst ikke helt bra med han. Jeg følte meg veldig heldig for at jeg slapp å ha det sånn som han. Jeg hadde sluppet lett unna skjønte jeg.

Etter hvert så skjønte jeg at de gjerne ville kjøre meg opp, men at det var dårlig med plass oppe også, så de oppe ville gjerne vente litt.
Men til slutt så ble jeg omsider hentet, kjørt ut av intensiven og bort til heisen.
Når heisdørene gikk opp igjen var jeg tilbake i femte etasje, og ble trillet litt rundt omkring før de fant en plass til meg i korridoren. De stripset så fast drenet i skjorten min, så jeg kunne gå litt rundt hvis jeg hadde lyst.
Jeg sendte så en melding til Renate om at jeg var tilbake på avdelingen og fikk til svar at hun var nede på parkeringen på tur opp. Det var jo bra timing.
Renate kom opp til meg og fant meg, og jeg spurte pent om hun ikke kunne finne noe mat til meg siden jeg var veldig veldig sulten. Hun gikk litt lengre borti gangen og fant noe til meg, og rakk det akkurat før de ryddet vekk frokosten. Det betydde at klokken var 10 på morgenen, altså nøyaktig 24 timer siden sist jeg spiste. Frokosten var utrolig god, selv om det var tørre brødskiver med gulost og salami.
Midt i herremåltidet kom kirurgen som hadde operert meg bort til oss.
Han kunne fortelle at operasjonen hadde gått veldig bra, og helt uten komplikasjoner. Han fortalte videre at jeg hadde rundt 20 sting nede i såret, og stifter utenpå. Stingene kom til å bli borte av seg selv, siden de vokste inn i kroppen. Stiftene ville også falle av av seg selv etter hvert.
Han hadde gjemt snittet akkurat der trusestrikken var, sånn at jeg kunne gå på stranda uten at det syntes. Jeg sa til han at det var nok ikke så nøye, for min mulighet til å bli fotomodell hadde nok røket for lenge siden. Men han syntes det var greit at det ikke syntes så mye likevel, siden det var hans ”signatur” der nede.

Det han hadde tatt ut så helt klart ut til å være kreft, men hvilken type kunne han ikke si. Han hadde sendt det han tok ut til patologi, så de fikk studert det nærmere. Når de var ferdig med det, ville jeg få vite nøyaktig. Det tok fort to uker.
Det som skulle skje videre denne dagen var at han skulle ordne en sykemelding til meg, og skrive ut noen smertestillende så jeg fikk med meg. Så skulle en sykepleier fjerne drenet jeg hadde i lysken, og skifte bandasje på såret, så kunne jeg få lov til å dra hjem.
Jeg ville så bli kontaktet for videre prøver når den tid kom, og av patologi når de hadde resultatene klare.

Selv om jeg hadde fått veldig god behandling hele tiden jeg var der, så gledet jeg meg veldig til å kunne dra hjem. Jeg regnet med at det kom til å bli en litt ubehagelig tur hjem, og gruet meg allerede til å bøye meg for å komme inn i bilen. Men det skulle jeg takle helt fint siden det betydde at jeg var på tur hjem.

Så ruslet jeg litt rundt som en annen krøpling i gangene der, det var vondt samme hvordan jeg beveget meg, men samtidig var det godt å få røre litt på seg igjen. Renate syntes jeg skulle ligge i senga og slappe av, men jeg hadde ikke lyst til det.

Etter hvert kom den hyggelige sykepleieren vi snakket med på dagen før operasjonen og lurte på om jeg hadde lyst til å komme meg hjem. Selvfølgelig hadde jeg det, men hun fortalte at da måtte jeg bli med henne inn på et rom først. Vi gikk inn der, mens Renate ble igjen utenfor siden hun ikke hadde lyst til å se at drenet ble tatt ut. Vel inne på rommet og etter litt strev klarte jeg å få lagt meg til rette på den høye benken der inne. Det var både vondt og litt komisk å komme seg opp dit, men det gikk til en smertefull latter av meg og et bredt sympatisk smil fra sykepleieren.
Så tok hun av bandasjen på såret, og jeg så hva kirurgen hadde ment. Han hadde lagt snittet ved siden av den nederste bilringen, så den ville bli borte i kroppsfasongen.
Hun var veldig fornøyd med at det ikke hadde kommet noe særlig væske på bandasjen, og syntes såret så veldig bra ut. Så var det tid for å ta ut drenet, og hun ba meg prøve å slappe av, så skulle hun dra det ut. Det var direkte vondt, for det lå nok en god bit inn i meg, og jeg kjente hver centimeter hun dro ut. Jeg lurte på om det snart var ute og kikket ned, og det var ute for lengst, selv om det kjentes ut som hun fortsatt dro i det.
Så la hun på en ny bandasje, og sendte med meg noen ekstra, så jeg skulle ha til vi skulle bytte hjemme. Så var vi ferdig med det, og hun ba meg gå til senga igjen, så skulle hun komme med sykemeldingen og resepten dit.
Jeg fikk så beskjed om at jeg skulle ta det helt med ro i to uker, til såret hadde grodd, og jeg fikk ikke lov til å løfte noe på tre måneder. Dette var fordi de hadde skåret av bukhinnen, og hvis jeg belastet noe da, så kunne jeg veldig lett løfte på meg brokk.
Tilbake i sengen fikk jeg Renate til å hente klærne mine og de andre sakene, for jeg hadde ikke lyst til å dra hjem i bokser og sykehusskjorte. Jeg fikk hjelp til sokker og til å få på en joggebukse, fordi jeg ikke hadde sjanse til å bøye meg ned. Så måtte jeg motvillig gi slipp på den formløse skjorten som var noen nummer for liten til fordel for min egen t-skjorte.
Skoene klarte jeg faktisk å få på selv, men det var bare fordi det er sko jeg kunne smette på meg.
Til vi var ferdig med å få på meg klærne, kom sykepleieren tilbake med papirene, og vi var klare for å sette kursen mot Flisa og et par uker med rekonvalens.
Sakte men sikkert gikk vi inn i heisen og tok den ned til første etasje, og mens Renate gikk innom apoteket for å få tak i litt dop til meg, så ruslet jeg ut mot bilen. Jeg skal love at det ikke var noen lett manøver å komme seg inn i passasjersetet, men til slutt hadde jeg falt på plass i setet og lagt ned ryggen en del så jeg slapp å sitte så bøyd. Renate kom like etterpå, og så var vi på tur hjem. Vi kjørte innom jobben, og Renate gikk inn og ga sykemeldingen til sjefen min, før vi fortsatte nordover.

Selv om Renate kjørte veldig pent og forsiktig og unngikk hull i veien så godt hun klarte, så var det en meget plagsom tur hjem. Nå var det jo 5-6 timer siden jeg hadde fått noe smertestillende, så jeg kjente hver eneste sprekk i veien og hver gang hun kjørte over stripene i veien. Men til slutt kom vi da hjem, og den møysommelige prosessen med å komme seg ut av bilen igjen tok til. Jeg måtte bruke armene veldig mye, for jeg hadde ikke sjanse til å bruke magemusklene. Og det var ganske utfordrende å bruke hendene også, siden det ikke var mer enn en uke siden jeg knakk fingeren. Men jeg måtte bare bite meg i det, for ut måtte jeg. Renate ordnet og styrte, og rigget til sofaen før jeg fikk lirket meg på plass der. Så måtte Renate rydde alt ut av bilen selv, for jeg var ikke mye til hjelp gitt. Så fant hun et par Paralgin forte og litt vann til meg som jeg kastet innpå.

Intensiven natten til 27. August.

Jeg må vel i ettertid innrømme at jeg var litt i ”ørska” til å begynne med, men der og da syntes jeg at jeg var helt klar selv. Jeg ble trillet inn på intensiven for å være der et par timer før jeg ble kjørt opp i femte etasje igjen. De ville vel se at alt var i orden før jeg skulle plasseres på gangen oppe i avdelingen for natten.
Jeg hadde blitt fortalt på forhånd at jeg antakeligvis måtte ligge på gangen over natten, siden det var veldig fullt for tiden. Dette var helt i orden for meg, jeg syntes det var viktigere å bli ferdig med dette enn å bekymre meg for at jeg ikke fikk et eget rom.
Det var utrolig varmt, jeg kjente svetten rant av meg. Dette merket Renate også, men hun fant årsaken som ikke jeg fant. De hadde pakket meg inn i en tykk dyne fra topp til tå. Og jeg bruker vanligvis ikke dyne, så det var ganske forståelig at jeg holdt på å renne bort. Renate fikk dem til å fjerne dyna og legge på meg et laken som dekket kun den midtre delen av meg i stedet. Det hjalp mye, og når de i tillegg kneppet opp den utrolig vakre skjorten jeg hadde fått låne av sykehuset, så gikk alt så mye bedre.
De spente på meg en blodtrykksmåler, som automatisk skulle måle blodtrykket mitt en gang i timen. Jeg var også koblet opp til en del andre maskiner, som overvåket det meste at mine viktigste funksjoner.
Jeg ble litt overrasket når jeg så arret, for jeg hadde ikke trodd de skulle skjære så langt opp. Arret er nederst på magen, og ca 15 cm langt. I tillegg hadde de lagt inn et dren i lysken, for at overflødig væske skulle få renne ut. Jeg kunne ikke helt forstå hvorfor de skulle måtte dra det de skulle ha ut gjennom halve kroppen min først. Men jeg regnet med at de visste hva de gjorde.
Jeg fikk så beskjed om at jeg ble liggende på intensiven over natten, siden det antakeligvis ble stillere og fredligere enn å ligge på gangen oppe. Det var helt i orden for meg, for jeg var litt slapp og ville gjerne sove.
Jeg spurte så om Renate kunne få gå opp og hente mobilen min, slik at jeg kunne ringe modern og brødrene mine og fortelle at operasjonen hadde gått bra.
Det var helt i orden for pleierne, så Renate hentet den.
Jeg ringte så først til min mor, så til Egil, Hans Otto og Tommy. Jeg husker ikke hva jeg snakket med dem om i det hele tatt, men de skjønte vel at jeg var i live siden jeg ringte.

Jeg og Renate har snakket om at vi har lyst til å ta en ferietur til Egypt i høst, og mens jeg var i narkose så drømte jeg at vi var og så på pyramidene. Så jeg sa til Renate at dette måtte vel være et tegn på at vi skulle få til å ta den turen.
Jeg skjønte ikke helt hvorfor hun stadig lo av meg, men i ettertid så har jeg jo skjønt at det kan skyldes at jeg oppførte meg som om jeg var lettere dritings.
Til slutt måtte Renate dra hjem til Shira, og jeg ble liggende igjen alene.

Det lå to til inne på intensiven med meg, en mann og en kvinne. Jeg så dem aldri, siden vi var adskilt av forheng. Det var en veldig hyggelig svensk sykepleier som hadde ansvaret for meg om natten, hun ble min gode venn, siden hun ga meg mer smertestillende hver gang det ble vondt.
Jeg sovnet igjen en stund, men våknet så fort jeg merket at blodtrykksmåleren strammet til rundt armen. Da var det også såpass vondt at jeg spurte pent om jeg kunne få litt dop. Den snille sykepleieren kom da og satte en sprøyte inn i venflonet jeg hadde i hånda. Det virket temmelig umiddelbart. Så da forsvant jeg inn i drømmeland igjen.
Jeg våknet igjen etter en halv time at han andre mannen tydeligvis hadde det vondt, for han skrek og bar seg ganske ille. To andre sykepleiere, ikke ”min”, tok seg av han, og han fikk nok også en del dop siden han etter hvert ble stille igjen. Jeg forsvant så inn i søvnen igjen, og våknet ikke igjen før det hadde gått enda en halv time og blodtrykksmåleren klemte rundt armen min igjen. Jeg kikket meg litt rundt og så sykepleieren sitte på en stol ved fotenden av min og damen på andre siden av forhenget sin seng. Med all spenningen av de spennende grå veggene, så sovnet jeg etter hvert igjen. Men etter enda en halvtime så våknet jeg igjen av smerterop fra mannen innerst i rommet. Også denne gangen kom det to stykker for å ta seg av han, men han ble ikke like fort stille igjen denne gangen. Han hadde tydeligvis veldig vondt, og litt dopet. Han bablet i vei, og lurte på hvor han var, og sa at han måtte sette seg opp. De måtte jobbe ganske hardt for å få han til å ligge rolig og slappe av igjen. Til slutt tror jeg de måtte ha dopet han enda mer, for til slutt ble det stille.
Mens de jobbet med han, og jeg likevel ikke fikk sove, benyttet jeg anledningen til å sende noen tekstmeldinger selv om det var midt på natten.
Jeg husker ikke helt alle jeg sendte melding til, men vet jeg sendte melding til Renate så hun skulle ha noe hyggelig å lese når hun våknet.
Jeg sendte også melding til sjefen min om at operasjonen hadde gått bra, og at jeg kom til å bli borte i to uker. For at ikke resten av teamet mitt skulle bli veldig bekymret for meg, så sa jeg at han nå kunne fortelle dem hva som skjedde med meg, og at alt gikk bra.
Jeg sendte også til noen gode venner og venninner sånn at de skulle vite hva som foregikk.
Jeg fikk naturligvis ikke mye svar, men det gjorde i hvertfall at jeg fikk sove litt igjen, og denne gangen rakk blodtrykksmåleren også å gjøre sitt før jeg sovnet, derfor tenkte jeg at jeg kanskje kunne sove litt lengre denne gangen. Så feil kan man ta.
Etter en ny halvtime våknet nemlig mannen innerst i rommet, og denne gangen hadde han tydeligvis mer vondt enn noen gang. Denne gangen ble også vakthavende lege tilkalt, og de jobbet med han en ganske lang stund, godt over en time. Det var umulig for meg å sove mens dette pågikk, så jeg lå og hørte på.
”Min” sykepleier kom så å lurte på om jeg kanskje var tørst. Jeg sa absolutt ikke nei til et glass vann, siden jeg ikke hadde hatt i meg verken vått eller tørt siden klokken 10 morgenen før. Klokken var tross alt godt over 3 på natten nå. Så hun kom med et glass vann til meg, og jeg løftet hodet fra puten for første gang siden jeg våknet. Det gjorde veldig godt å få litt fuktighet i munn og hals. Jeg takket henne for det jeg hadde fått, og hun sa hun skulle prøve å finne litt saft så jeg kunne få litt senere. Hun hadde dessverre ikke noe mat der, så det måtte vente til jeg kom opp på avdelingen på morgenkvisten. Det ville si at det kom til å gå et døgn uten mat, og det er lenge for meg, jeg har jo en fasong jeg må holde ved like.
Det begynte nå å gjøre temmelig vondt igjen, så jeg fikk en sprøyte til med smertestillende.
Da vandret jeg omsider inn i drømmeland igjen.

Denne gangen fikk jeg sove rundt en time før det igjen var full aktivitet ved mannen innerst i rommet. Denne gangen skulle det vare helt til klokken 6 på morgenen før de fikk roet han ned. Så da ble det en stund å ligge våken for meg også. Jeg trøstet meg med det glasset med saft jeg fikk, for sjelden har et glass saft vært så godt. Spesielt sammen med en sprøyte til med smertestillende.
Jeg duppet så av en halvtimes tid igjen, før det var vaktskifte på intensiven, og da begynte det å bli litt mer liv der.

Operasjonen 26. August 2010 Kveldstid.

Omtrent samtidig som Renate kom tilbake, så fikk jeg beskjed om at jeg nå skulle få en seng og bli gjort klar til operasjonen. Jeg var glad for at Renate også rakk tilbake, for jeg ville ha henne der når de trillet meg inn, og hun ville også gjerne være der.
Først var det av med klærne ned til bokseren, selv om jeg regnet med at den også måtte bort etter hvert. Så ble jeg lagt i en seng og fikk en veldig varm dyne. Renate tok klærne mine og mobilen og la de sammen med de andre sakene mine som var låst inne i et skap.
Så kom kirurgen og tok en prat med meg. Han forklarte at operasjonen ville ta 20-30 minutter, og at jeg ville være i narkose i bortimot en og en halv time til sammen. Han sa også at jeg ville komme opp på avdelingen igjen senere på kvelden, og at jeg ville få dra hjem dagen etter hvis alt gikk greit. Det regnet han med at det gjorde, for dette var et veldig enkelt og greit inngrep. Jeg tenkte i mitt stille sinn at det var enkelt og greit for han ja, for det var ikke han som skulle sprettes opp.
Så kom det en sykepleier til, en mannlig denne gangen. Han skulle kjøre meg ned til operasjonssalen. Så han kjørte meg inn i en heis, og Renate ble motvillig med. Jeg vet jo at hun ikke liker heiser, så jeg syntes litt synd på henne men syntes hun var veldig tøff som ble med for min skyld. Vi tok heisen ned til andre etasje, hvor jeg skulle snittes opp litt.
Jeg syntes det virket som vi kjørte gjennom flere kilometer med ganger før vi stoppet opp foran en dør. Der kom det ut en kar som sa at han skulle sende meg inn i drømmeland under operasjonen.
Han virket som en trivelig kar så jeg syntes det hørtes ut som en god idé. Det var jo bedre enn at jeg skulle være våken i hvertfall.
Jeg tok farvel med Renate og hørte hun avtalte at hun kunne få komme og besøke meg senere på kvelden også, etter at jeg var tilbake fra operasjonen. Jeg gledet meg til det.
Så ble jeg trillet inn i et tomt rom hvor det bare sto en mye smalere seng en den jeg lå i. Jeg måtte flytte meg over på den, for det var visst den jeg skulle opereres på. Og da røyk bokseren også gitt. Jeg fikk et laken over meg, og ble trillet inn i operasjonssalen. Det var det helt tomt. Det var bare en masse verktøy og instrumenter det. Men så fort de trillet meg inn så begynte det å komme stadig flere folk inn der. Anestesilegen begynte å prate med meg og forklarte hva de gjorde. De monterte på brett som armene mine kunne ligge rett ut på. Så hørte jeg at anestesilegen sa at han begynte så smått å gi meg noe å slappe av på.
Stort mer enn det fikk jeg ikke med meg før jeg våknet av at noen ga meg ei ”ørtæve”. Det var anestesilegen som vekket meg opp igjen. Jeg tror han sa noe til meg også, men husker ikke hva eller hva jeg svarte. Jeg husker at jeg ble trillet gjennom en dør, og så er det bare bruddstykker fram til jeg våknet av at Renate sto ved siden av senga mi.

Mens vi venter på en operasjon (26. august 2010).

Vi var oppe i god tid, og Renate gjorde unna turen med Shira mens jeg tok en dusj for å være ren og pen til de skulle skjære i meg.
Vi tok med oss en liten bag med det jeg trodde jeg kom til å trenge, en bok så jeg kunne ha litt å lese på også videre.
Vi ankom sykehuset, og det var med veldig blandete tanker jeg gikk inn dørene der.
Kom jeg til å være forandret når jeg kom ut igjen?
Ville jeg være kvitt sykdommen med ”bare” en operasjon?
Kom jeg til å gå opp en oktav i stemmeleie?
Ville operasjonen gå bra?
Ville jeg ha mye vondt?
Ville jeg komme meg på bena igjen fort?
Noen av spørsmålene var selvsagt litt ubegrunnet, men fantasien min har det aldri vært noe i veien med, så den lever sitt eget liv.

Vi fant fram til riktig avdeling i femte etasje, og sa fra at vi hadde kommet. Hun damen i resepsjonen fant oss ikke på listen over operasjoner, og jeg ble litt skeptisk på om det var dem eller hun som hadde rotet. Vi forklarte så godt vi klarte hvem vi hadde vært hos og hvem som hadde sagt vi skulle komme denne dagen. Da gikk det opp et lys for henne, og hun sa at hun akkurat hadde fått lappen om meg, men ikke hadde rukket å lagt inn alt om meg enda.
Vi fikk beskjed om å sette oss litt og vente, så ville det komme noen å snakke med oss.
En sykepleier kom og satte seg litt med oss, og spurte om jeg hadde spist noe. Jeg sa at det hadde jeg ikke, frokosten hadde jeg droppet. Da sa hun at jeg godt kunne spise litt, for det var enda lenge til jeg skulle opereres. De hadde frokosten framme, så det var bare å finne seg litt mat for oss begge. Maten sto fremme til 10, så vi hadde et kvarter på oss.
Når vi hadde spist kunne vi bare rusle litt rundt, ta en tur ut eller hva vi ville. Vi måtte bare være i nærheten og ha telefonen på så de kunne få tak i oss.
Så vi ruslet oss en tur ut så Renate fikk tatt en røyk igjen, før vi gikk opp igjen og satte oss på tv- rommet på avdelingen. Etter å ha sittet der litt ringte telefonen, og det var en dame som lurte på hvor jeg var. Jeg sa fra at jeg satt på tv-rommet, og da skulle hun komme dit.
Hun lurte på om vi kunne bli med, så skulle hun forklare oss litt om hva som skulle skje utover dagen.
Vi fant et egnet rom, og hun forklarte litt. Vi fikk stilt noen spørsmål til, som vi hadde kommet på de siste par dagene. Hun var veldig hyggelig og grundig, så hun fikk oss til å føle oss godt tatt vare på.
Så brøt hun den hyggelige stemningen med å si at jeg måtte barberes før operasjonen, og jeg hadde en anelse av at det ikke var skjegget hun mente. Jeg spurte hvor mye, og hun sa at alt der nede måtte bort. Men hun hadde en god nyhet, nemlig at jeg kunne få gjøre det selv. Det var da enda noe. Vi ble vist til et rom og fikk utdelt en elektrisk barberhøvel. Så da var det bare å sette i gang da. Jeg hadde jo ingen aning om hvor de skulle kutte opp, så vi tok stort sett alt i truseområdet for å si det sånn.
Vi fikk beskjed om at jeg måtte ned for å ta noen blodprøver til, i tilfelle jeg skulle behøve noe blod i forbindelse med operasjonen. Vel nede ble det tappet 9 prøveglass, og jeg måtte også bli stukket en gang til av en annen person, dette var for å dobbeltsjekke at det ikke var noen feil. Nå begynte armene mine å se veldig ut som nåleputer siden jeg nå var blitt stukket mange ganger i hver arm. Men verre skulle det bli før jeg var ute igjen.

Så var det tilbake til tv-rommet for å vente litt til. Mens jeg satt der så gikk det stadig folk ut og inn, og det var stor spredning på hvor syke de var. Jeg tok meg selv i å tenke på hvor på denne skalaen jeg kom til å havne om et døgns tid. Jeg regnet jo med å være av den oppegående typen, siden jeg skulle bli skrevet ut dagen etter.

Etter en stund kom det en sykepleier som skulle koble meg opp til litt intravenøst, så jeg skulle få litt væske i kroppen. Så hun stakk først på venstre håndbak, men traff ikke skikkelig der, så da stakk hun i høyre i stedet, og der traff hun. Så fikk jeg mitt eget lille stativ med vann som jeg måtte dra med meg overalt jeg gikk.

Så kom det en legestudent og ville intervjue meg litt for at sykehuset skulle ha litt bakgrunnsinfo om min sykdomshistorikk og om jeg var arvelig belastet. Jeg kom ikke på så mye fornuftig, for jeg var nok litt i min egen verden på grunn av det som ventet. Når jeg skriver dette, må jeg faktisk spørre Renate om hjelp, for jeg husker ikke alt fra dette. Og dette gjelder også det som skjedde videre utover kvelden også.

Og så var det tilbake til tv-rommet for å vente litt til. Det begynte nå å bli ganske langt på ettermiddagen, så jeg hadde vært der noen timer. Vi ble derfor enige om at Renate skulle ta en tur hjem så Shira fikk en luftetur, så det ikke ble altfor lenge å vente for henne. I mens satt jeg og så på tv mens det stadig var et drypp av vann inn i hånda mi.

Onsdag 25. august 2010.

Strengt tatt så kunne jeg dratt en tur på jobb på onsdagen, siden det egentlig bare var rikshospitalet en tur som sto på programmet. Men jeg hadde veldig mye å tenke på fortsatt, og var også litt tom innvendig på en måte. Det var derfor godt å sove lenge på onsdagen og så ta en tur det helt med ro og ikke stresse rundt.
Rundt klokken 12 så satte vi kursen mot Rikshospitalet for enda en ny opplevelse for min del.
Vi skulle møte i tredje etasje i avdelingen for kvinner og barn. Jeg visste godt hvordan jeg skulle finne avdelingen siden to av mine nevøer, tvillingene Gaute og Magnus, har ligget på den avdelingen en stund etter de ble født. Men de lå i de høyere etasjer når de var der da, ikke i tredje.

På turen opp dit ringte igjen telefonen, og det var Radiumhospitalet som ringte.
De kunne fortelle at det kom til å bli operasjon på torsdag, og om det var fint hvis jeg kunne møte opp der mellom 9 og 10 morgenen etter. Jeg kom antakeligvis ikke til å bli operert før utpå ettermiddagen, så jeg måtte regne med litt venting. Jeg kunne spise en tidlig frokost, men helst ikke senere enn halv åtte på morgenen.

Vel framme på Rikshospitalet gikk vi mot avdelingen for kvinner og barn, og gikk ut av heisen i tredje etasje og satte kursen Andrologisk laboratorium, som egentlig bare er et ”nynorsk” ord for sædbanken.
Jeg gikk inn på et rom hvor det satt en mann og en kvinne ved hvert sitt mikroskop og spurte om jeg hadde kommet riktig. Damen kom bort til meg og tok en titt på rekvisisjonen jeg hadde med. Så fant hun fram en lite blankt plastbeger med rødt lokk, skrev noe på det og ga det til meg. Så viste hun meg til et lite rom som for så vidt bare var en do og sa at jeg kunne avgi prøven der, mens Renate satte seg på et rom og ventet.
Snakk om å måtte levere på kommando. Det rommet innbød ikke akkurat til romantikk, men jeg klarte da å levere en prøve. Jeg gikk så tilbake til damen og ga glasset til henne.
Hun forklarte meg så at mine svømmere ville bli lagret der til jeg var 50 år eller til jeg eventuelt tok det ut igjen. Jeg kunne også få ”levert” en prøve til på Radiumhospitalet dagen etter, før operasjonen, hvis jeg ville det. Dette skulle vise seg å koke bort i kålen dagen etter.

Men med dette så var vi ferdige for denne dagen, og dro hjem for å kose oss og slappe av resten av dagen. Shira var som vanlig veldig glad for at vi kom hjem, hun hadde jo vært alene et par timer, og var egentlig litt sur på oss, men gleden tok overhånd som vanlig.
Så var det bare å pakke litt småtterier og være litt nervøs for morgendagen, siden jeg følte at jeg ikke hadde den minste anelse om hva som skulle skje dagen etter.
Jeg har hatt en operasjon før, og det var etter at jeg knakk nesen på jobb som dørvakt. Men da fikk jeg bare en lokalbedøvelse, var våken under hele operasjonen, og kunne dra hjem så fort de var ferdig.
Denne gangen ble det annerledes, med full narkose og overnatting på sykehuset og litt mer alvorlige saker på gang, og jeg følte at jeg hadde mye mindre kontroll over dette på en måte. Og jeg trodde jo de skulle skjære i mine edleste deler.
Men jeg klarte jo å sove godt om natten faktisk.

Første besøk Radiumhospitalet 24. august klokken 12:45.

Vi ankom radiumhospitalet i god tid før jeg hadde time, og fant venterommet til urologisk avdeling hvor vi satte oss for å vente litt.
Jeg var forholdsvis rastløs nå, og ikke så rent lite spent. I og med at jeg ikke ante hva som kom til å skje i tiden fremover håpet jeg at legen her kunne fortelle meg litt.
Cirka 5 minutter før jeg hadde time ble jeg ropt opp. En hyggelig dame fortalte oss da at det var litt forsinkelser så jeg ikke ville komme inn riktig enda. Dette synes jeg var veldig bra pasientbehandlig. Det er jo sånt som kan skje at det kan bli noen forsinkelser, men det var første gangen jeg har opplevd at de har kommet og sagt i fra at de er litt sent ute. Og det var heller ikke snakk om flere timer, det var bare 20-25 minutter, så ble jeg ropt opp igjen fordi det var min tur.

En sykepleier kom og hentet oss og geleidet oss inn til legen. Denne gangen ble Renate også med inn, selv om jeg hadde en mistanke om at denne legen også skulle ”klå” på meg.
Men jeg ville gjerne at hun også skulle få høre hva legen sa denne gangen, så da fikk jeg bare la det være litt flaut og ukomfortabelt.
Og ganske riktig så måtte jeg ned med buksene igjen, selv om jeg hadde med et ultralydbilde fra Volvat som han kunne titte på.
Han klemte og kjente litt, og sa at her var den venstre omtrent 3 ganger så stor som den høyre. Så fikk jeg beskjed om at jeg kunne kle på meg igjen.
Han sa så at han også hadde mistanke om at dette var kreft, men at de ikke kunne si noe om hvilken type før testikkelen var fjernet. For fjernes, det måtte den uansett.
Jeg spurte hvor lang tid jeg måtte vente på det, og han sa de skulle prøve å få operert meg i løpet av uken, kanskje allerede på torsdag. Hvis de fikk til det, så ville jeg bli utskrevet og kunne dra hjem dagen etter.
Jeg ble litt overrasket over at ting skulle skje så fort, ting ble da plutselig veldig virkelige og nære.
Legen avsluttet, og hun som kom og hentet oss på venterommet kom inn igjen til oss.
Hun fortalte at jeg måtte innom og ta noen blodprøver før jeg dro, og at jeg kanskje ville få en telefon og måtte komme på CT i løpet av dagen. Denne ville de ta for å se om de fant noen antydning til spredning.
Hun forklarte meg også at siden det var en liten risiko for at denne behandlingen kunne gå utover fruktbarheten, så anbefalte hun at jeg dro innom sædbanken og gjorde et innskudd der. Dette var noe som alle som skulle ha sånn behandling fikk tilbud om, og hun ga meg en rekvisisjon jeg skulle ta med meg dit. Hun anbefalte å gjøre det på onsdagen, siden det var sjanse for operasjon allerede på torsdag.
Hun ga meg så kortet sitt, slik at vi kunne ringe henne direkte hvis vi hadde noen spørsmål som vi ikke kom på i farten, for hun skjønte godt at det ble litt mye på en gang når vi satt der.
Hun gikk også gjennom prognoser for full helbredelse og alternativer til hvordan behandlinger ville gå framover.
Hun ønsket oss så lykke til, før vi tuslet innom resepsjonen og satte kursen mot blodprøvetaking.

Renate er ikke veldig glad i spøyter for å si det pent, så hun hadde ikke noe lyst til å bli med inn der. Akkurat blodprøver plager ikke meg noe som helst, siden jeg har vært blodgiver i mange år.
Så jeg ruslet inn og ble stukket i armen, og de fylte 6 prøveglass med blod. Så var jeg ferdig for denne gang. Da var det bare å vente til det ringte og sa jeg kunne komme og ta en CT.


I mellomtiden tenkte jeg og Renate at vi kunne ta en tur på butikken og handle litt, så vi hadde noe mat til kvelden og resten av uken. Vi fikk akkurat handlet ferdig, og var på tur ut til bilen når telefonen ringte.
Det var en hyggelig dame fra radiumhospitalet som lurte på om jeg kunne komme inn og ta en CT om en times tid. Jeg sa at det var greit, siden jeg var bare et kvarter unna.
Jeg fikk da beskjed om at det var bare en ting jeg måtte gjøre først, nemlig drikke minst en liter vann før jeg kom dit. Jeg sa at det skulle nok gå greit.
Renate gikk tilbake til butikken for å kjøpe vann, mens jeg satte resten av varene i bilen.
Så satte vi kursen tilbake til radiumhospitalet, mens jeg drakk vann til den store gullmedaljen.
Vi tok en liten pause utenfor sykehuset, så Renate kunne få tatt seg en røyk, og jeg kunne få drukket litt vann.
Så gikk vi inn i retning venteværelset til CT, mens jeg drakk litt vann. Vi satt der og ventet litt, mens jeg drakk litt vann. Jeg fikk tømt den andre flasken i tide også, og vi fant da ut at det ikke var en halv liter på hver flaske, men 0,7 liter, så jeg hadde drukket nesten halvannen liter i stedet for en liter. Men vi trøstet oss med at da hadde jeg i hvertfall drukket nok da.
Vi ble så hentet, og jeg ble tatt med inn til trommelen. Jeg la meg til rette sånn jeg fikk beskjed om med buksen rundt knærne, men fikk beholde bokseren denne gangen. Så fikk jeg et stikk i armen igjen, denne gangen med en ganske stor nå, for nå skulle jeg få inn kontrastvæske så de skulle få se om det var noen antydning til spredning i kroppen.
Etter en liten stund i trommelen var jeg ferdig, fikk beskjed om å kle på meg igjen og gå ut og vente på rommet ved siden av et kvarter i tilfelle jeg ble kvalm og dårlig av kontrastvæsken. Legen skulle titte på bildene også, og hvis han ikke var fornøyd med bildene så måtte de tas på nytt.
Jeg ble ikke dårlig og legen var fornøyd med bildene, så da var jeg ferdig for dagen.
Jeg ringte og sa fra til sjefen min at jeg i hvertfall ble borte onsdag også, og kanskje lengre siden jeg muligens skulle opereres torsdagen.

Jobben.

Mandag var det jobb igjen for min del igjen, og det var nå på tide å informere sjefen min om hva som foregikk, siden det nå kom til å medføre litt fravær fra jobb.
Jeg gikk inn til sjefen min Jan og sa fra at jeg måtte snakke med han om noe alvorlig som kunne medføre at jeg ble borte litt fra jobb. Jeg fortalte hva problemet var og at jeg skulle på Radiumhospitalet dagen etter, og ikke visste hva som skjedde etter det. Jeg visste ikke engang om jeg bare ble borte et par timer på tirsdagen, eller om det ble hele dagen eller flere dager.
Jeg fikk beskjed om å ta den tiden det tok, og at det viktigste var at jeg ble frisk igjen fra dette.
Så kom tirsdagen, og jeg hadde litt problemer med å konsentrere meg også denne dagen, siden jeg ikke viste helt hva som skulle skje. Jeg dro fra jobb rundt lunsj, og sa fra til mine ”undersåtter” at jeg antakeligvis ikke kom igjen den dagen. De visste jo ingenting enda, og jeg ville ikke si noe til dem før jeg visste litt mer.
Så jeg dro hjem til leiligheten og hentet Renate før vi satte kursen mot Radiumen for å være ut i god tid.

Mer ventetid.

Så kom lørdagen og det var tid for å sette kursen sørover igjen.
Vi satte på tilhengeren på bilen vi hadde fått låne av en venn mens han tok en full lakkbehandling på den nye bilen vår, og satte nesen mot Flisa igjen.
Vi kom fram utpå dagen, og slappet bare av resten av dagen.
Søndagen fikk vi veden av tilhengeren, for at den ikke bli liggende på den over lengre tid.
På kvelden satte jeg kursen mot Oslo igjen, siden det var slutt på ferien og tilbake på jobb.
Shira og Renate ble igjen på Flisa.
I løpet av arbeidsuken tok jeg meg selv stadig oftere å sitte og lure på om jeg snart hørte noe fra Radiumhospitalet, eller om jeg måtte kontakte forsikringen igjen.
Hver dag oppdaterte jeg modern og Renate om at det ikke hadde skjedd noe, siden jeg hadde lovet dem dette. Renate oppdaterte så svigermor, som også naturlig nok gjerne vil vite hva som foregår. Jeg ble så enig med Renate om at hvis vi ikke hørte noe i løpet av uken så skulle jeg ringe forsikringen på mandag. Det slapp jeg.
Som vanlig på fredager, så dro jeg rett etter lunsj for å komme hjem til Flisa i normal tid. Denne helgen var det litt spesielt siden Renate skulle inn til Oslo for å dra på Aha-konsert på Ullevål stadion. Dette var en billett som jeg hadde fått i gave fra jobben, og jeg hadde kjøpt en til, slik at Renate kunne være med også.
Men midt i dette så følte jeg ikke for å dra på konsert, og tilbydde meg heller å være barnepike for Shira på Flisa denne helgen, så kunne hun ta med seg broren sin Kenneth i stedet. Han fikk billetten min som bursdagsgave.
Renate skulle også en tur på Rudskogen på søndag, for der var det banetreff for en bilklubb for jenter som heter Girls Go Fast. Så skulle hun komme opp til Flisa igjen på søndag ettermiddag.
Jeg og Shira skulle bare slappe av og kose oss på Flisa alene, selv om jeg visste at vi måtte finne på NOE å gjøre. Helgen blir ikke den samme uten.

Jeg hadde ikke kommet lengre enn til Kløfta før telefonen ringte, og det var et ukjent nummer. Det var fra Radiumhospitalet.
De lurte på om jeg hadde mulighet til å komme inn dit på tirsdag 24. August til undersøkelse.
Jeg svarte at jeg selvsagt kunne det, for jeg ville jo ha dette unna så fort som mulig.
Jeg ringte så Renate og fortalte nyheten, og at jeg var på tur hjem.
Når jeg kom frem til Flisa sendte jeg melding til modern og brødrene mine, unntatt Hans Otto siden jeg ikke hadde fått fortalt det til han enda. Men jeg hadde avtalt med han at han skulle komme innom i løpet av helgen med noe verktøy han hadde fått låne, så da skulle jeg fortelle det da.
Ellers så koste vil oss litt ekstra på fredags kvelden med god mat og en god film. Vi hadde 3 års jubileum søndag 22. August, men siden søndagen kom til å bli en hektisk dag, så feiret vi litt på fredagen, så får vi heller ta igjen resten senere. På 2- årsdagen tok vi oss en tur til Kiel med spa og masse kos hele turen bare oss to. Vi fikk satse på noe lignende i år. Vi har snakket om at vi har lyst til å ta en tur til Egypt utpå høsten, så vi får se på det.

Lørdag morgen gjorde Renate seg klar til å etterlate meg og Shira alene på Flisa for resten av helgen. Vi avtalte hun skulle komme opp igjen til Flisa fra Rudskogen på søndag og hente oss, siden vi da slapp å få så mye hundehår i nybilen. Jeg tenkte også senere at det kunne være greit å ha bare en bil i Oslo i tilfelle jeg ikke var kjørbar til å få med min bil opp igjen i løpet av uken, for jeg hadde jo ingen aning om hva de skulle gjøre på sykehuset.

Så Renate dro for å møte sin bror i Oslo og ha en søskenkveld ute, mens jeg og Shira satte oss for å slappe av litt. Dette gikk helt fint et par timer, men så begynte jeg å bli veldig rastløs, og vi måtte finne på noe. Så da gikk vi ut og kjørte inn den tørre veden bak uthuset, og stablet opp det vi hadde hatt med oss fra setra. Det var litt vondt med den knuste fingeren, men det gikk overraskende greit. Så utpå kvelden lørdag var vi ferdig, og gikk inn. Shira fikk maten sin, jeg spiste litt før det ble en del PS3 utover kvelden. Boys will be boys.
Vi la oss tidlig, og var oppe igjen tidlig på søndag, så da ble dagen litt lang til Renate kom hjem. Men vi fikk da fylt den. Vi tok en sen frokost og gikk så ut for å klippe plen. Når dette var unnagjort så vasket jeg bilen for første gang etter at den hadde vært på polering og lakkforsegling. Det var bare gøy å vaske bilen nå, for det gikk nesten av seg selv siden lakken var så glatt og fin.
Utpå dagen kom Renate hjem og vi slappet av et par timer før vi satte kursen mot Oslo og det som skulle vise seg å bli ei innholdsrik uke.

En skade korter ned ventetiden.

Etter å ha fortalt det til modern, gikk jeg og Tommy ut for å fortsette med vedkløving. Vi fikk unna en del helt til jeg gjorde noe veldig dumt.
Jeg løftet opp en kubbe for å få delt den skikkelig i 4 deler, hvilket betydde at jeg måtte holde det litt oppe til kløveren fikk klemt den fast. Jeg holdt som vanlig midt på kubben for å ikke komme i veien for verken kniv eller stempel.
Men så fort stempelet kom i kontakt med kubben klemte den kubben ned, hvilket førte til at min venstre langfinger ble klemt fast mellom kubben og skinna på kløveren. Jeg fikk stoppet den ganske fort, men fingeren ble klemt godt fast og dratt med et par centimeter bortover. Når kløverens stempel gikk tilbake satt fingeren fortsatt fast, så jeg måtte løfte løs igjen kubben for å få ut fingeren. Jeg tenkte at det der gikk ikke helt bra, men kløvde et par kubber til før jeg tenkte jeg måtte se hvordan det gikk med fingeren.
Når jeg tok av hansken så jeg at fingertuppen var flat og vridd og tenkte at dette kommer til å bli vondt en stund fremover. Jeg gikk ned til bekken for å kjøle den ned litt, og satt der og plasket i vannet noen minutter før jeg tok den opp igjen.
Da var den alt annet enn falt skal jeg love. Hele fingeren var diger som en ballong, og skikkelig svart. Det bekreftet vel bare mine mistanker om at dette kom til å være vondt en stund.
Jeg var egentlig klar for å kløve videre, men det ville ikke modern høre på. Hun mente den så så stygg ut at jeg måtte på røntgen med den for å sjekke om noe var ødelagt. Tommy var enig med henne, så da var jeg stemt ut av vedkløvingen.
Modern ringte Renate og sa at hun måtte bli igjen på Tynset til jeg kom ned for jeg hadde skadet meg på kløveren. Renate ble jo selvsagt veldig redd, og siden modern ikke hadde sagt noe mer før hun la på og ringte opp igjen. Da fikk modern sagt at alle fingrene satt der, men den ene var klemt og trengte noen bilder. Det roet ned Renate også, og jeg satt på med Tommy og Bjørn Tore ned til Tynset og til legevakten. Renate møtte meg der.
Der kom jeg inn og fikk en rekvisisjon til røntgen, og så gikk turen videre til sykehuset.
Etter litt venting der og litt bilder så kom jeg inn til en lege,
Han kunne fortelle meg at det var tre brudd i det ytterste benet på langfingeren, og at det da ble klassifisert som knusing. Han skrev ut resept på noen Paracet til meg og ønsket meg lykke til. Det var ikke noe de kunne gjøre så lenge det var det ytterste benet, det måtte bare gro av seg selv. Det ligger et bilde av fingeren inne på "Blogg 2010" her på hjemmesiden til skrekk og advarsel.
Vi dro så innom apoteket og hentet smertestillende, og så bar det innover til setra igjen.
På kvelden satt vi igjen og pratet litt, mens jeg satt og tok pulsen min i fingertuppen hele kvelden. Jeg hadde følelsen av at de andre også kunne høre pulsen min, for den banket greit for å si det sånn.

Varsle de nærmeste.

Vi dro så til Alvdal for å hilse på moderen og brødrene og ikke minst onkelungene mine der. Vi kom fram til Alvdal klokken 16 på ettermiddagen, og dro innom min eldste bror Egil for en kaffe-stopp.
Vi ble som vanlig vartet opp når vi kom inn der, og etter litt småprat, fikk jeg fortalt dem hva som var i vente for meg. Jeg og Egil har alltid fortalt hverandre alt, og det føltes godt å få fortalt han om dette også, selv om han nok hadde gjettet at det var alvorlig mens vi jobbet på Elverum.
Vi fikk pratet litt om det og jeg fikk fortalt litt om prognoser og eventulle behandlinger jeg måtte ha videre. Jeg følte at vi hadde fått informert dem greit, og vi lovet selvfølgelig å holde dem informert.
Så gikk ferden videre oppover. Vi hadde planlagt å ligge over i leiligheten til modern på Tynset og dra opp til setra på morgenen, men siden det var såpass tidlig så ringte vi modern og sa fra at vi kom innover på kvelden og spurte om det var noe vi skulle kjøpe med oss.
Etter en liten stopp med handling på Tynset satte vi nesen mot setra for et par dager med fjelluft. Vi skulle også kappe opp litt ved, så vi fikk med oss sørover igjen. Selv om vi har ved noen vintre enda så er det greit å få med litt fjellbjørk som kan ligge bak uthuset å tørke litt, så vi hadde avtalt med Tommy at vi skulle få med ett lass nedover. Tommy hadde vært så snill at han hadde vært og hogget ned og fått det frem til til setra.

Vi var fremme på setra rundt klokken 8 på kvelden, og jeg hadde tenkt til å fortelle henne det allerede den kvelden. Men når vi kom hjem så viste det seg at modern hadde besøk av en venninne, pluss at nevøene mine Vebjørn og Bjørn Tore var der.
Jeg ville ikke fortelle det med andre enn modern til stede, så jeg bestemte meg for å vente på en passende anledning.
Onsdagskvelden gikk med til å skravle litt om smått og stort, som for meg da var totalt uinteressant siden jeg stort sett bare tenkte på hvordan modern ville ta de dårlige nyhetene vi kom med.

Torsdag morgen begynte jeg og modern med veden. Vi fikk kappet opp alt sammen og jeg byttet så til vedkløver på traktoren, for å få kløvet opp det og fylt opp hengeren vi hadde med oppover.
Tommy og Linn Hege kom for å hente Bjørn Tore, og siden modern måtte i fjøset så ble Tommy med meg og kløvet nok til at vi fikk fylt opp hengeren. Mens vi sto der og kløvet, i ly av at alle andre hørte bare støyen fra traktoren, fortalte jeg Tommy nyhetene også. Han ble litt overrasket for å si det pent. Jeg ba han ikke si noe, siden jeg ikke hadde fått fortalt det til modern enda.
Jeg fikk også fortalt han litt om prognoser og eventuelle behandlinger videre, så han var også litt informert.
Vi fikk kløvet opp nok ved til å fylle hengeren før vi tok kvelden. Vi ble enige om at Tommy skulle komme innover igjen dagen etter, så skulle jeg hjelpe han å kløve opp resten av veden også.
Vebjørn skulle på fotballturnering denne helgen, så han måtte hjem på fredag. Vi ble da enige om at Renate kunne kjøre han ned til Tynset så han fikk tatt toger derfra. Venninna til modern skulle også bli med ned en tur, så da fikk jeg modern alene til å fortelle henne hva som foregikk også.
Fredag morgen kom, og Renate gjorde seg klar til å ta en "bytur". De kom seg i vei, og mens jeg startet litt alene med vedkløving. Så kom nabobudeia Mali på besøk, og jeg ble med inn for litt skravling. Tommy dukket også opp mens vi satt inne, så han også fikk en kaffe.
Etter at Mali hadde gått igjen skulle vi ut å fortsette med veden, men jeg skjønte jo at dette var muligheten min, og ville få det unna. Tommy skjønte hintet, og tok med seg Bjørn Tore inn på stua på setra mens jeg og modern ble igjen på kjøkkenet.
Jeg hadde ikke helt planlagt hvordan jeg skulle få sagt det, og følte meg plutselig veldig klomsete igjen. Jeg visste jo at hun kom til å bli lei seg, og jeg prøver alltid så godt jeg kan å unngå at hun skal bli lei seg. Men jeg skjønte jo at det ikke var noen vei utenom denne gangen.
Det er veldig dårlig mobildekning på setra, og dagen før hadde jeg fått en melding på mobilsvareren som jeg ikke visste hvem var fra. Jeg hadde da måttet dra litt opp i høyden for å få hørt meldingen. Det var fra helseforsikringen, og de sa at jeg måtte ta kontakt med dem igjen hvis det tok mer enn 14 dager før jeg hørte fra Radiumhospitalet, for da kunne de begynne å lete etter alternativer i utlandet.

Så jeg startet det hele med å si at jeg hadde måttet dra for å høre den meldingen fordi jeg ventet på en tilbakemelding fra helseforsikringen på jobben. Hun ble nok litt overrasket allerede der, og spurte hva det var for noe.Jeg sa at jeg ventet på å høre fra Radiumhospitalet, og da skjønte hun med en gang hva det var. Hun kom bort til meg og ga meg en klem uten at noen av oss sa noe. Jeg hørte at hun gråt litt, og jeg følte en enorm følelse av lettelse over at jeg endelig hadde fått sagt det til henne.
Når det verste sjokket hadde lagt seg for henne så fortalte jeg litt mer. Jeg sa at jeg hadde prøvd å si det til henne før, men ville ikke si noe når det var andre enn oss der. Det skjønte hun godt.
Hun spurte så en del spørsmål som jeg besvarte så godt jeg kunne, samtidig som jeg beroliget henne litt med det samme som legene hadde sagt til meg med prognoser og sånt. Hun kjenner meg jo veldig godt, så hun visste jo at jeg ikke mister humøret, eller gir meg veldig lett, så hun sa også at hun visste at jeg ville komme meg gjennom dette, og at det var veldig bra at jeg har Renate til å støtte meg.
Jeg var bare veldig lettet over at jeg nå hadde fått fortalt henne det, og følte meg mye bedre med en gang, siden dette var noe jeg hadde gruet meg til.
Nå var det bare Hans Otto igjen å fortelle det til. Selv om han bor nærmest, så ble altså han som fikk vite det sist. Men jeg hadde ikke truffet han, og ville aller helst fortelle det personlig. Men jeg begynte jo for det første å få trening på å fortelle det nå, og det var modern jeg hadde gruet meg mest til å fortelle det til, uten at det var noen grunn til det. Det er jo ikke noe å være redd for, men det er ikke bare lett å fortelle at du kan være alvorlig syk har jeg funnet ut.

Andre legebesøk 24. august klokken 08:45.

Onsdag morgen kom, og vi var oppe ganske tidlig. Jeg hadde ikke sovet veldig godt fordi jeg gruet meg til hva jeg kom til å få høre, samt at enda en person skulle få lov til å se på mine "familiejuveler". Nå begynte alt plutselig å bli veldig virkelig, og jeg regnet med at i dag var dagen jeg kunne komme til å få beskjeden om at jeg har kreft.
Renate og Shira gikk en morgentur mens jeg tok en dusj, og så var vi klre til å dra til Volvat. Vi fant fram uten problemer, og gikk inn for å vente på tur. Renate ville gjerne være med og jeg ville ha henne med, så vi gikk begge inn.
Vi ble sendt videre fra resepsjonen til venterommet på urologisk avdeling. Vi satt og ventet noen minutter (som virket mye lengre), før legen kom ut og hentet meg.
Mens vi ventet hadde jeg sagt til Renate at hun kunne bli igjen på venterommet, og jeg kunne gå inn alene. Dette var mest fordi jeg fortsatt syntes det var litt flaut på en måte at hun skulle se på mens jeg ble undersøkt. Dette var jo selvsagt også bare dumt, siden det ikke var noe der nede hun ikke har sett. Men likevel så ble det noe annet i en sånn situasjon, og derfor ba jeg henne bli igjen utenfor.

Når jeg kom inn til legen, så var det samme som forrige gang, nemlig at jeg måtte ned med bukse og sånt så han fikk se. Etter en liten titt fikk jeg beskjed om å legge meg på benken, så skulle han ta en ultralyd for å se litt bedre hvordan det så ut.
Når han var ferdig så spurte han litt om jeg hadde hatt vondt eller merket noe på noen annen måte enn at testikkelen hadde vokst. Det hadde jeg jo ikke, jeg følte meg jo helt frisk på alle måter, og det hadde jeg gjort hele tiden. Det var jo det jeg syntes var så rart, for i mitt hodet så var kreft en sykdom man ble skikkelig dårlig av.
Han sa at ultralydbildet viste at tumoren (det var ordet han brukte) var veldig ujevn, og at det han også hadde mistanke om at dette var kreft. Uansett om det var det eller ikke, så måtte testikkelen fjernes.
Han fortalte så videre at han måtte henvise meg videre til Radiumhospitalet, og dermed tilbake i det offentlige helsevesenet. Han sa så at de kunne stille en endelig diagnose, og at de faktisk var av de beste i verden på dette området, så det var det beste stedet å komme til.
Jeg spurte om han visste om det ville ta lang tid før jeg kunne komme dit, og han sa at de brukte å være veldig raske med sånne ting, så han trodde ikke det ville ta så lang tid.
Jeg syntes jo det var et vagt svar, med alt man hører om helsekø og greier, så jeg så derfor for meg at det ville ta noen måneder.
Jeg spurte han så om hva som ville skje videre, etter at testikkelen var fjernet.
Han sa at hvis det var kreft, så ville det være avhengig av hvilken type kreft det var, for det var 4 typer testikkelkreft. Det kunne holde med å bare fjerne den, og det kunne hende at jeg måtte ha enten strålebehandling eller cellegift i tillegg.
Han fortsatte så med å fortelle at jeg hadde den "beste" formen for kreft. Hvis man MÅTTE velge en kreftform var dette typen å velge. Dette er den typen som har best prognose, og som de har kommet lengst på behandling mot.
Han kontaktet så Radiumhospitalet mens jeg fortsatt var der, for å rapportere meg inn så de kunne kontakte meg. Så var den timen overstått også.

Jeg gikk ut på venterommet til Renate, og hun var forståeligvis veldig spent på hvordan det hadde gått. Jeg fortalte henne at denne legen også mente at det var stor sjanse for at det var kreft, men at jeg ikke kunne få noen endelig diagnose før jeg hadde vært på Radiumhospitalet. Hun lurte så på når jeg skulle dit, og jeg svarte som sant var at det visste jeg ikke. Men at de kom til å ringe meg så fort de hadde en ledig time.
Hun lurte så på om forsikringen min kunne hjelpe meg med å få time fort der også. Men det kunne den jo ikke så lenge det var innunder det offentlige helsevesenet.
Før vi gikk derfra igjen måtte vi levere noen papirer i forbindelse med forsikringen i ekspedisjonen, og den hyggelige damen som satt der sa at vi burde ta en prat med forsikringskontakten før vi dro derfra, så vi gjorde det.
Hun bekreftet bare at så lenge jeg nå var innunder det offentlige helsevesenet igjen, så ville ikke forsikringen ha noe å si, men at hun skulle opprette en sak på meg, sånn at hvis det tok for lang tid så kunne forsikringen ordne med behandling i utlandet.
De ville kontakte meg på telefonen for å ta en prat om det.

Ventetid.

Resten av uken gikk med til jobbing på dagtid, og enda mer tenking på kveldene.
Fredagen den uken begynte jeg med 2 uker ferie. Jeg skulle jobbe på De Nordiske Jakt- og Fiskedagene som vanlig den første uken, og slappe av den andre uken. Vi hadde da bestemt oss for å ta en tur på setra til min mor den uken. Planen var å hente litt ved, og samtidig få fortalt henne om det som foregikk. Jeg hadde ikke noe lyst å fortelle det over telefonen, så derfor var det bedre med en tur oppover å fortelle det personlig.

Siden jeg fortsatt var veldig rastløs, måtte vi finne på noe å gjøre den helgen også. Vi fylte derfor helgen med å male en del, vaske begge bilene og ta et raid i huset. Vi fikk også en del besøk den helgen, og nevøen min Vebjørn var her og spilte litt med meg. Det er alltid koselig.
Mandag startet jobbingen på Elverum med rigging til Jakt og Fiskedagene, og de dagene går det heldigvis i ett, så jeg hadde nok med å konsentrere meg om det og slapp å tenke på meg selv hele tiden. Det var litt befriende, og i tillegg er jo den jobbingen ute, så den friske luften gjorde også godt.
Men jeg må innrømme at jeg var veldig spent hele tiden på når de skulle ringe fra forsikringen for å fortelle meg når og hvor jeg hadde fått time hos urolog. Det var jo en mulighet for at jeg kunne få time i løpet av de dagene jeg skulle være i Elverum, og det ville gjøre ting ganske komplisert. Jeg er jo en av de ansvarlige for parkering og trafikkavvikling der oppe, og det er derfor ganske viktig at jeg er til stede hele tiden, men samtidig så var det jo ganske viktig at jeg kom meg til videre undersøkelser veldig raskt, så det ville være dumt å utsette timen.

Dette problemet ordnet seg selv, for tirsdagen i uken jeg var på Elverum ringte de og lurte på om det passet for meg å få time på Volvat uken etter, siden det var litt mye der nå, så de hadde problemer med å skaffe noe før. Jeg sa at dette var helt i orden for meg, og fikk beskjed om at de skulle sende meg en mail med bekreftelse på timen i løpet av dagen.
På kvelden når jeg kom hjem var mailen fra forsikringen kommet, og jeg hadde time på Volvat onsdag 11. august klokken 08:45 på morgenen.
Min bror Egil var jo her da, og han skjønte jo også at noe var på gang siden jeg hadde fått telefon på dagen og var veldig ivrig på å sjekke mailen på kvelden. Og Renate var jo like spent som meg, så det var litt vanskelig å skjule. Så jeg fortalte han da at legen hadde funnet noe som han ville sjekke ut nærmere, og at jeg skulle på Volvat for å sjekke det ut.

Siden jeg fikk den timen på onsdagen, så bestemte vi oss for å dra oppover til setra etter at vi hadde vært på Volvat. Da hadde vi jo antakeligvis noe mer å fortelle modern og de der oppe også.

Resten av uka på Elverum gikk som vanlig med lange dager og masse jobb. Så jeg fikk ikke tenkt så veldig mye der og da. Når søndag kveld kom og jeg var hjemme igjen, var jeg temmelig sliten, så mandagen ble en veldig slapp dag.
Tirsdagen kom og vi gjorde oss klare til å dra inn til Oslo. Vi fant ut at det var greiest å dra inn til leiligheten der på tirsdag, så vi var uthvilte og bare kunne dra rett oppover etter undersøkelsen på onsdag.

Første legebesøk 27. juli 2010.

Så kom dagen for mitt besøk hos fastlegen, og jeg gruet meg veldig til dette. Jeg hadde time klokken 11, så jeg dro på jobb til vanlig tid. Men jeg må vel innrømme at tankene vandret ganske ofte bort fra jobben og til det jeg hadde å fundere på.

Det var noe med det at hvis legen også hadde de samme mistankene som meg så gikk det liksom ikke an å fornekte at det faktisk var noe galt med meg lengre. Ting ble liksom mer endelig hvis jeg fikk en diagnose.

Renate var også i Oslo, for hun skulle til Porsgrunn en tur for å besøke familien noen dager, ettersom hun endelig hadde fått kjørt opp og kunne farte rundt på egen hånd. Hun ville ikke dra fra Oslo før etter at jeg hadde vært hos legen, så hun ventet i leiligheten til hun hørte fra meg. Hun hadde også tilbydd seg å bli med til legen, men jeg tenkte at såpass måtte jeg da klare selv. Det var jo bare en kjapp kjekk jeg skulle innom for.

Så når klokken nærmet seg 11 var jeg på plass på legens venterom, og var temmelig nervøs for å si det pent.
Jeg gruet meg også til å fortelle legen hva jeg var der for, selv om han er profesjonell. Det er i hvertfall en sperre for meg å snakke med fremmede om mitt eget underliv, men det er mulig det er jeg som bare er prippen?
Å fortelle at jeg hadde en mistanke om at det var noe i veien med en av mine testikler medførte litt stotring før jeg fikk frem budskapet. Jeg følte meg like utilpass som han på reklamen som gikk på tv for en stund siden (han med trøbbel i tårnet og troll i trompeten).
Men jeg fikk da til slutt sagt det jeg skulle, og legen foretrakk ikke en mine, så det gjorde ting litt lettere helt til han sa det jeg var redd for at han skulle si: "Vi får vel ta en titt på det da, kan du slippe ned buksene?"
Om jeg har problemer med å snakke med fremmede om mine edlere deler, så er det bare barnemat mot det å faktisk vise dem fram og la dem ta på og studere det.
Men siden jeg hadde tatt det første skrittet (så å si) så hadde jeg ikke så mye valg, så det var bare å kneppe opp og slippe ned.

Etter å ha undersøkt litt og tatt en gjennomlysningstest fikk jeg beskjed om at jeg kunne ta på meg igjen.
Jeg kjente pulsen var godt over hvilepuls mens jeg ventet på hva han skulle si. Han skrev litt på data'n og skrev ut et ark før han snudde seg mot meg igjen.
Han fortalte meg at dette var det ikke noe mer han kunne gjøre noe med og at han måtte sende meg til en urolog for at han kunne se på det.
Jeg spurte hva han trodde det kunne være, og han fortalte at han fryktet at det var kreft, men at det også kunne være noe annet. Men han kunne ikke si noe sikkert, så derfor sendte han meg videre til spesialist. Uansett regnet han med at testikkelen måtte fjernes.
Jeg sa fra at vi har helseforsikring på jobben, og at jeg kom til å benytte den. Det var legen enig i, siden det kunne være ganske lang ventetid hos urolog i det offentlige helsevesen.

Så gikk jeg ut derfra med en rekvisisjon i hånda og en bekreftelse på det jeg fryktet. Jeg ringte Renate så fort jeg kom meg inn i bilen igjen, og fortalte hva legen hadde sagt.
Hun sa hun godt kunne droppe å dra til Porsgrunn hvis jeg ville hun skulle være hjemme. Jeg ville ikke at hun skulle gå glipp av å treffe familien sin på grunn av dette, og uansett så kom jeg sikkert ikke til å få noen time hos urolog på de dagene hun skulle være borte. Derfor ba jeg henne dra og slappe av og kose seg litt.
I mellomtiden dro jeg tilbake på jobb og kontaktet helseforsikringen. Jeg fakset så over rekvisisjonen, fikk beskjed om at de skulle ordne med time til meg hos Volvat i løpet av ti dager, og at det kunne være en uke med ventetid etter det. De skulle kontakte meg igjen når de hadde alt klart for å sjekke at timen passet for meg.

Første skritt.

En annen grunn til at jeg ikke har gått til legen før er at jeg ikke har hatt helt tro på fastlegen min. Etter at jeg krasjet med atv'n, og fortsatt hadde hodepine etter 4 måneder, var jeg hos han et par ganger. Han var da fast bestemt på at jeg hadde slått på meg migrene i krasjen. Dette nektet jeg å godta, siden jeg hadde en mistanke om nakkeproblemer.
Jeg syntes det var rart at han bare kunne fastslå det uten noe mer undersøkelser. Han skrev til og med ut resept på migrenemedisin til meg. Han hadde migrene selv, så han visste hva han pratet om i følge han selv.
Til slutt fikk jeg kranglet meg til en rekvisisjon til en fysioterapaut for en undersøkelse. Det viste seg da at hun ikke kunne gjøre noe før jeg hadde vært hos kiropraktor for å få alt på riktig plass i nakken. Ved det andre besøket hos kiropraktoren kjente jeg hodepinen forsvant mens jeg satt i stolen. Det var en herlig følelse.
Men dette svekket tilliten min til fastlegen, og fikk meg til å fundere på hva han ville finne på at var feil med meg denne gangen.
Men jeg ringte han som jeg hadde fått beskjed om av Renate og fikk time dagen etter.

Tankene mine hadde lettet mye allerede, nå som jeg hadde fortalt det til Renate. Jeg følte meg veldig lettet og glad for at hun nå slapp å lure på hva jeg tenkte på hele tiden. Hun hadde jo skjønt for lenge siden at det var noe jeg gikk og funderte på.
Det var mye bedre å ha en å dele dette med, som jeg visste støttet meg 100% i stedet for å bare gå rundt å fundere på dette selv.
Men hvorfor jeg ikke skjønte dette før, men i stedet gikk å gnaget på dette selv, det vet jeg ikke.

Var det fordi jeg var redd hun skulle synes dårligere om meg?
Nei, jeg vet jo at hun står hos meg i tykt og tynt.

Var det fordi jeg var redd for å miste henne?
Nei, vi har et veldig bra forhold, og er veldig trygge på hverandre.

Var det fordi jeg ikke ville skuffe henne fordi vi kanskje ikke kunne få barn?
For å være helt ærlig, så ja, dette var en grunn. Jeg så for meg at etter dette så ville ikke jeg være i stand til å få barn. Jeg har jo lært litt mer nå, og vet at det fortsatt er store muligheter for det. Vi vil jo gjerne ha barn begge to (og ikke minst mødrene våre).

Var det fordi jeg var redd hun skulle miste meg?
Ja, dette var nok også en grunn. Jeg ville jo ikke at hun skulle bli igjen alene. Jeg vil jo være rundt henne i mange mange år enda. Og det ville jo ikke gå hvis dette gikk feil.

Var jeg feig?
Nei, kanskje ikke akkurat det, men selvtilliten var ikke helt på topp, siden jeg ikke var helt klar over hva jeg sto overfor og om jeg kom til å takle det selv en gang hvis jeg skulle få en veldig alvorlig diagnose.

Det viktigste var at hun nå visste at ikke alt var helt i orden, og det ga meg ekstra styrke til å fortelle moren min og brødrene mine om det. Men jeg og Renate ble enige om at det var greit å vente med det til etter at jeg hadde vært hos lege.

Hjelp til selvhjelp.

Store deler av sommeren gikk uten at jeg fikk samlet motet eller fant en anledning til å fortelle noen om hva jeg gikk og tenkte på. Og tenkte, det gjorde jeg virkelig.

Jeg fryktet jo selvsagt kreft jeg også, og begynte å lese litt om det på nettet. Der sto det at symptomene på testikkelkreft er at det ikke er noen symptomer. Det eneste man kan oppdage det på er at en testikkel forandrer fasong eller hardhet. Dette stemte jo med meg, men jeg fornektet fortsatt at JEG kunne få kreft.

Men samtidig så gikk tankene til at dette kunne være veldig alvorlig, og at det faktisk kunne ta livet av meg i verste fall. Dette var veldig vanskelige tanker å jobbe gjennom. Så jeg prøvde stadig å sysselsette meg mest mulig for å slippe å bli sittende å tenke.
Samtidig så kvernet tankene rundt om hvis det skulle være så ille at jeg skulle bli skikkelig dårlig over tid eller dette skulle koste meg livet, så ville jeg få gjort mest mulig i orden før jeg ble dårlig slik at Renate skulle få det lettere hvis hun skulle bli igjen alene.
Med dette sagt så er ikke det det samme som at jeg ikke trodde jeg skulle overvinne dette. Jeg ble med tiden mer og mer bestemt på at jeg skulle klare å bekjempe dette, og det fort.
Jeg ville også ha mine egne tanker i orden til jeg skulle informere de rundt meg, slik at jeg hadde rett innstilling da, og kunne trøste dem og berolige dem med at dette vil gå bra.

Så i slutten av Juli skjedde noe som skulle gi meg det sparket som skulle til for at jeg skulle gjøre noe med dette.
Jeg fikk en telefon fra fra et firma på Kongsvinger som ville jeg skulle søke på en jobb hos dem. Dette er jo noe jeg og Renate har snakket mye om, Jeg vil jo gjerne kunne jobbe så nærme hjemme at jeg kunne komme hjem hver kveld, og slippe å måtte bo på hybel i Oslo hele uken. Men vi var enige om at det måtte være en bra jobb, siden jeg trives veldig godt i jobben jeg har i Oslo.
Denne jobben var en bra jobb, som hadde gjort dette mulig for oss.

Renate ville gjerne jeg skulle ta jobben, og det ville gjerne jeg også for å kunne få mer tid med mine kjære jenter.
Problemet for meg ble da å finne en god forklaring for Renate for at jeg ikke kunne ta jobben. I jobben jeg har så har vi en god helseforsikring, og jeg regnet med at jeg kom til å få bruk denne i "kampen" min. Jeg kunne derfor ikke si opp jobben og miste denne forsikringen.
Når så jobben jeg har nå ga klart uttrykk for at de gjerne ville beholde meg der, så var egentlig valget mitt tatt.

Jeg måtte fortsatt finne en måte å fortelle Renate det på, og utsatte det i det lengste, for det var virkelig ikke lett selv om jeg vet at jeg kan fortelle henne alt.
Men siste kvelden før jeg måtte svare på om jeg tok jobben på Kongsvinger klarte jeg endelig å samle mot til å fortelle det.
Hun taklet det veldig bra, bedre enn meg og bedre enn jeg hadde fryktet, Jeg skjønte da at det var bare tull av meg å ikke ha fortalt henne det med en gang jeg fikk mistanke.

Renate ble da veldig bestemt og fikk meg til å love at jeg måtte ringe legen og bestille time dagen etter, hvilket jeg gjorde.

Forandring og mistanke.

Ved en tilfeldighet mens jeg dusjet, syntes jeg den venstre testikkelen min hadde blitt større. Den virket også hardere enn den høyre, noe jeg syntes var litt rart. Jeg prøvde å avfeie det med at det var noe jeg innbilte meg, og at det ikke var noe. Jeg var jo helt frisk og hadde ikke merket noe smerte.
Men likevel ble det til at jeg sjekket litt ekstra hver gang jeg hadde mulighet til det. Og for hver gang jeg sjekket så ble jeg mer og mer sikker på at jeg hadde rett i mine mistanker. Etterhvert så var det jo ingen tvil for da var den venstre over dobbelt så stor som den høyre, og veldig hard.
Jeg håpet i mitt stille at det ville gå over, selv om jeg egentlig skjønte at jeg burde dra til legen med det.
Jeg burde selvsagt også fortelle Renate om det også, men fant ingen god måte å gjøre det på.
Jeg ville jo ikke bekymre henne hvis det ikke var noe alvorlig, og siden vi faktisk prøver å få barn, så var jeg redd hun ville ta det veldig tungt. Jeg vet jo nå i ettertid at her tenkte jeg egoistisk og helt feil, jeg burde fortalt henne det med en gang, i stedet for å bli mer tankefull ettersom tiden gikk og det ikke ble noe bedre.
I stedet ble jeg stadig mer rastløs og prøvde å få tankene bort fra dette med å fylle helgene med aktiviteter i stedet for å bare slappe av. Jeg kunne rettferdiggjøre dette både overfor Renate og til dels meg selv med at dette var ting vi uansett skulle gjøre, og at det var like greit å få det unna med en gang. Det var jo for så vidt sant, men det var nok like mye fordi at jeg visste at hvis jeg ble sittende i ro så ville tankene begynne å kretse rundt "problemet" igjen, og det ville jeg unngå.

Etterhvert som tiden gikk, så skjønte jeg jo at det ikke ville gå bort av seg selv, og at jeg måtte finne en måte å fortelle Renate det, samtidig som jeg måtte manne meg opp til å kontakte legen. Det gjorde meg nok enda litt mer tankefull og kanskje innestengt.

Det skjer vel ikke meg? Det er noe som skjer andre...

Jeg er så heldig at jeg aldri blir syk. Jeg har ikke vært såpass som skikkelig forskjølet de siste 10 årene. Dette gjør at jeg aldri er borte fra jobb. De eneste gangene jeg har vært borte fra jobb er det fordi jeg har skadet meg, sist i en trafikkulykke for tre år siden, hvor en bil ikke så meg når jeg og min nevø Martin var ute å kjørte atv. Noe som endte med kraftig hjernerystelse, nakkeproblemer og 4 knekte ribben som et resultat av at jeg landet i asfalten med atv'n oppå meg. Martin gjorde seg heldigvis ingenting.

Men så kom påsken 2010, og noe skjedde som kan forandre mye. Jeg vil her prøve å fortelle litt om hva som skjedde, hva som skjer fremover, hva jeg tenker og føler i alt dette. Jeg skal prøve å være helt åpen og ærlig, selv om det til tider er både ubekvemt og vanskelig for meg.

Skriv en kommentar: (Klikk her)

123hjemmeside.no
Antall tegn tilbake: 160
OK Sender...

Silje | Svar 07.02.2014 21.26

Tusen takk for at du deler så mye om testikkelkreften din. Min samboer har fått testikkelkreft og skal operes neste uke. Godt å lese hva vi har i vente :) TAKK!

Roger 08.02.2014 00.13

Veldig hyggelig om dere kan dra litt nytte av mine erfaringer. Det er grunnen til at jeg har skrevet denne bloggen.
Lykke til til samboeren din (og deg).

Se alle kommentarer

| Svar

Nyeste kommentarer

08.02 | 00:13

Veldig hyggelig om dere kan dra litt nytte av mine erfaringer. Det er grunnen til at jeg har skrevet denne bloggen.
Lykke til til samboeren din (og deg).

...
07.02 | 21:26

Tusen takk for at du deler så mye om testikkelkreften din. Min samboer har fått testikkelkreft og skal operes neste uke. Godt å lese hva vi har i vente :) TAKK!

...
29.01 | 13:23

Tusen takk for det alle sammen. ;o)

...
29.01 | 12:18

Gratulerer så mye med 40års dagen, Roger!

...
Du liker denne siden